Stat

Samfunnsøkonomene er medlem av Akademikerne og forhandler gjennom deres forhandlingsutvalg – Akademikerne stat. Akademikerne består av 13 medlemsforeninger og i statlig sektor samarbeider vi i tillegg med Farmaceutene og NITO.

Akademikerne har en egen hovedtariffavtale med staten. I forbindelse med lønnsforhandlinger er Akademikerne og staten enige om at dette skjer best lokalt etter at sentral pott er forhandlet. Dette betyr at de sentrale parter blir enige om den totale størrelsen på oppgjøret og at virksomhetene deretter kan fordele potten etter forhandlinger lokalt.

Det er partene lokalt som best forstår virksomhetens behov. Det er derfor naturlig at det er nettopp de som forhandler lønnen.

For at tillitsvalgte skal kunne ivareta deg på en best mulig måte, anbefaler vi at du sender et krav til den lokale tillitsvalgte. I kravet bør du gi argumenter for hvorfor du bør på et individuelt tillegg. Husk at den tillitsvalgte bruker argumentene du oppgir i forhandlingene med arbeidsgiver. Vi anbefaler at du bruker våre kravskjema i forhandlingene. Dette finner du under verktøy på denne siden.

Lønns- og forhandlingssystemet i staten kjennetegnes ved at det inngås 2- årlige hovedtariffavtaler mellom staten og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden. Hovedsammenslutningene vedtar oppgjøret ved uravstemning eller enighet i forhandlingsutvalgene som binder foreningene under hovedsammenslutningen. For Akademikerne er det forhandlingsutvalgene som binder foreningene. Stortinget vedtar oppgjøret ved en proposisjon som blant annet angir de budsjettmessige konsekvensene for virksomhetene. Dette er hjemlet i tjenestetvistloven § 31 jr. Grunnloven § 75 d.

Hovedtariffavtalen omfatter alle arbeidstakere som går inn under tjenestevistloven, dersom ikke annet er avtalt. I praksis omfatter systemet alle ansatte i staten med å få unntak (toppledere, dommere, overenskomstlønte mv.). Hovedtariffavtalen omfatter generelle lønns- og arbeidsvilkår, mens andre forhold som partene er enige om å regulere særskilt, reguleres i sentrale og lokale særavtaler. Det er kun streikerett i forbindelse med tariffoppgjør.

Hovedtariffavtalen deles inn i sentrale bestemmelser, lokale bestemmelser, fellesbestemmelser, pensjon, diverse bestemmelser osv. lønnsplanheftet og lokale forhandlingssteder er vedlegg til avtalen.

Arbeidstakerne tilsettes i stillinger med bestemte stillingskoder. Stillingskoden kan være lønnsstige. Dette innebærer at stillingen skal gi en årlig lønnsøkning på 1,1 %. Unntatt fra dette er stipendiater som har 3% økning i fire år.

Stillingene er samlet i gjennomgående og departementsvise stillingskoder. Noen stillingskoder er kun tilknyttet et departement og kan derfor ikke benyttes utenfor det angitte departementsområdet.

I de lokale forhandlingene har forhandlingssystemet tre virkemidler for regulering av lønn:

De generelle tilleggene treffer alle ansatte. Forhandlingene dreier seg om hvor mye av lønnsveksten som skal fordeles ut i form av kroner eller prosent. Gruppetillegg omhandler endringer for en avgrenset gruppe i virksomheten. De individuelle tilleggene gis til individer som partene ønsker at skal løftes opp.

Der de lokale parter ikke blir enige i forhandlingene kan saken tas opp for Statens lønnsutvalg som er tvisteorganet.

Lønns- og forhandlingssystemet istaten ble for Akademikerne i betydelig grad endret etter hovedtariffoppgjøret i 2016. Det ble da enighet om at Akademikerne fikk sin egen hovedtariffavtale. Før dette hadde Akademikerne en likelydende avtale med staten som de tre øvrige hovedsammenslutningene. Dette medførte at akademikerne i større grad måtte inngå kompromisser med de øvrige sin tariffpolitikk.

De ansatte i staten tilsettes i stillinger som er plassert i en stillingskode. Stillinger på lønnsstige får i tillegg til lokale forhandlinger også opprykk pga økt ansiennitet. Lønnsstigen varer i 10 år mens for stipendiater varer den i fire år. Stillingene er samlet i gjennomgående og etatsvise lønnsplaner.

Hovedtariffavtalen i staten forutsetter at de lokale parter har en omforent lokal lønnspolitikk. De lokale partene bør komme frem til en felles plattform om hvordan lønnssystemet skal brukes og hvilke lønnsmessige tiltak som er nødvendige for å nå virksomhetens mål.

Hovedregelen er at virksomheter etter Stortingsvedtak får en tilleggsbevilgning for merutgiftene av lønnsoppgjørene. Dette gjelder imidlertid kun de bruttobudsjetterte virksomhetene, og ikke de nettobudsjetterte virksomhetene. Videre har virksomhetene ulik mulighet til å omdisponere budsjettet sitt fra driftsbudsjettet til lønnsbudsjett. Virksomhetene i staten kan derfor ha ulik mulighet og tradisjon for å legge til midler fra eget budsjett i de lokale forhandligene. Disse forholdene kan bidra til at praktiseringen av en aktiv lokal personal – og lønnspolitikk varierer internt i staten.