Akademikernes mindretallsmerknad til frontfagsmodellutvalgets rapport

Publisert: 15. desember 2023 av Sara Åsatun

I merknaden sier Akademikerne at de støtter frontfagsmodellen, nemlig at lønnsutviklingen i konkurranseutsatt næringsliv skal være normgivende over tid for lønnsveksten i andre områder.

Samtidig poengterer Akademikerne at anslaget ikke er en fasit, men nettopp et anslag for årslønnsveksten.

I ordningen er det rom for ulike økonomiske rammer, der partene bestemmer sine prioriteringer lokalt.

Videre mener Akademikerne det er viktig at lønn brukes som virkemiddel for å få nødvendig arbeidskraft, og viser til at offentlig sektor sakker akterut i forhold til privat sektor. Det er derfor viktig at fleksibiliteten i frontfagsmodellen benyttes for å sikre offentlig finansierte tjenester og velferdsordninger i fremtiden. Det kan bety en høyere ramme i offentlig sektor i enkelte år.

Høy organisasjonsgrad blant arbeidstakere og arbeidsgivere blir viktig, og organisasjonsfriheten er sentral.

Mindretallsmerknaden – kapittel 2.1 punkt 16:

«Mindretallsmerknad fra Anette Bjørlin Basma og Klemet Rønnig-Aaby:  Akademikerne og Unio støtter frontfagsmodellen og de underliggende premissene i denne slik det bl.a. framkommer i kontaktutvalgets uttalelse fra 2003. Frontfagsmodellen innebærer at det er lønnsutviklingen i konkurranseutsatt næringsliv (i praksis i konkurranseutsatt industri, for arbeidere og funksjonærer samlet), som er normgivende over tid for lønnsveksten i øvrige tariffområder/forhandlingsområder i skjermede næringer.

Akademikerne presiserer at anslaget for årslønnsveksten som gis av NHO i forståelse med LO etter gjennomførte sentrale forhandlinger i industrien, er et bidrag til sentral koordinering siden lønnsveksten er ukjent når anslaget kommuniseres. Anslaget skal ikke representere et gulv eller tak, og må ikke praktiseres som en fasit andre tariffoppgjør skal forholde seg til. Anslaget kan ikke være styrende for de etterfølgende lokale kollektive forhandlingene slik at de fire kriterier i tariffavtalene ikke benyttes etter hensikten. Lønnsveksten er først avklart når Teknisk beregningsutvalg måler lønnsveksten året etter, og det er denne lønnsveksten som over tid er normgivende. 

Unio og Akademikerne viser til at fleksibiliteten i frontfagsmodellen innebærer at det er rom for ulike økonomiske rammer i ulike forhandlingsområder. Partene i de enkelte forhandlingsområdene bestemmer også sine egne prioriteringer på bakgrunn av behovene i de enkelte sektorene. Lønnsdannelsen må bidra til en effektiv allokering av arbeidskraften og gi rom for nødvendige strukturelle endringer. I konkurransen om arbeidskraft, er det viktig at lønn benyttes i større grad som virkemiddel for å understøtte allokering av arbeidskraft. Særlig i offentlig sektor er det en sammenpresset lønnsstruktur, og høyere utdannede i offentlig sektor sakker akterut lønnsmessig sammenlignet med tilsvarende grupper i privat sektor. Det er derfor svært viktig at den fleksibiliteten som ligger i frontfagsmodellen benyttes, for å sikre nødvendige offentlige finansierte tjenester og velferdsordninger i fremtiden. Avhengig av partenes ståsted og arbeidsmarkedssituasjonen, kan dette bety høyere ramme i offentlig sektor i de enkelte år.

For troverdigheten og legitimiteten til frontfagsmodellen er det viktig med en tilstrekkelig høy organisasjonsgrad både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden slik utvalget også legger vekt på. Organisasjonsfriheten er sentral, og det er viktig at ulike fagforeninger kan ivareta sine medlemmers interesser gjennom egne, selvstendige tariffavtaler, og at tariffavtalenes bidrag til frontfagsmodellen anerkjennes. Det er ikke uvanlig i norsk arbeidsliv at det er ulike tariffavtaler innenfor samme sektor. At organisasjonene har ulik tariffpolitikk og prioriteringer gjenspeiles i tariffoppgjørene.»