Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 7 2014Tilbake til artikkeloversikt

Stabiliseringspolitikk i krisetider

I artikkelen diskuterer jeg hvordan en makroøkonomisk modell der produksjonen er etterspørseldrevet, kan brukes til å illustrere viktige mekanismer knyttet til motkonjunkturpolitikk og ustabilitet. Slike mekanismer var relevante i etterkant av finanskrisen og artikkelen inneholder flere eksempler på politikkanbefalinger og kommentarer som illustrerer relevansen av mekanismene som trekkes frem. Ambisjonen er ikke å presentere den mest presise modellen, men snarere å få mest mulig ut av IS-LM modellen – en modell samfunnsøkonomer alt er fortrolige med.

Halvor MehlumProfessor, Økonomisk institutt Universitetet i Oslo

Innledning

Verden over blir studenter i makroøkonomi eksponert for varianter av en keynesiansk IS-LM modell når de skal diskutere stabiliseringspolitikk. IS-relasjonen beskriver hvordan forskjellige nivåer på rente og nasjonalprodukt gir likevekt i realøkonomien. Det typiske er en IS-relasjon der stigende rente gir lavere nasjonalprodukt. I den opprinnelige versjonen er LM-relasjonen en beskrivelse av hvordan rentenivået bestemmes av en balanse mellom privates behov for likviditet og mengden penger som myndighetene har satt i sirkulasjon. Det typiske er en LM-relasjon der stigende nasjonalprodukt går sammen med stigende rente. Den totale likevekten finnes da som den kombinasjonen av rente og nasjonalprodukt som ligger i skjæringen mellom en synkende IS-kurve og en stigende LM-kurve. Denne standardbeskrivelsen er illustrert i Figur 1.

Figur 1: IS-LM likevekt

Den opprinnelige begrunnelsen for LM-kurven, basert på en detaljert diskusjon av likviditetsetterspørsel, er imidlertid blitt noe forenklet i de siste femten årene. Etter at mange land innførte eksplisitt inflasjonsstyring og ga sentralbankene jobben med å stabilisere økonomien ved hjelp av renta, har mange lærebokforfattere valgt en mer direkte begrunnelse for at pengepolitikken vil gi en stigende sammenheng mellom rente og nasjonalprodukt. Fremstillingene har ganske enkelt sagt at sentralbanken, i tråd med stabiliseringsmandatet, vil sette opp renta når aktivitetsnivået stiger.Journal of Economic Perspectives I undervisningen på Universitetet i Oslo har vi siden tidlig 2000-tall brukt Steinar Holdens notater med renteregel (RR). Renteregelen RR er, som LM, stigende. Men, mens helningen til LM er avhengig av likviditetspreferanser blant økonomiens mange aktører, er helningen til RR avhengig av sentralbanksjefens utøvelse av inflasjonsstyringsmandatet. Utover denne grunnleggende forskjellen er de to modellene, bygget rundt henholdsvis RR eller LM, like og kan brukes til å diskutere mange av de samme spørsmålene knyttet til stabilisering av konjunktursvinger. Særlig under og etter finanskrisen har IS-RR modellen vist seg som et hensiktsmessig verktøy til å forstå samspillet mellom privat etterspørsel, offentlig etterspørsel og pengepolitikk. Det har for eksempel vært god korrespondanse mellom modellen og de økonomiske resonnementene som har blitt fremført som begrunnelse for den faktiske økonomiske politikken i etterkant av krisen.

I forhold til den enkle beskrivelsen med en stigende RR-kurve, har det i undervisningen imidlertid vært nødvendig å berike fremstillingen med noen tilleggsmomenter. For eksempel har vi ved bruk av modellen måttet ta alvorlig den beskrankningen at sentralbankrenta vanskelig kan settes mye under null. I tillegg har vi ved diskusjon av rentebestemmelsen måttet ta alvorlig at renta som bedrifter og husholdninger står overfor, fraviker fra den sentralbanken setter. Dette blir avgjørende for modellens virkemåte dersom påslaget til bedrifter og husholdninger, på grunn av risikoforhold, stiger i nedgangstider. Når renta til bedrifter og husholdninger stiger med det synkende nasjonalproduktet vil IS-kurven og rentebestemmelsen begge ha negativ helning. Økonomien kan derved godt oppvise flere likevekter og ustabilitet. Økonomien kan for eksempel ha en god likevekt med lav rente og høyt nasjonalprodukt og en dårlig likevekt med høy rente og lavt nasjonalprodukt.

I denne artikkelen vil jeg presentere hvordan vi midtveis i bachelorprogrammet i samfunnskonomi i Oslo har diskutert stabiliseringspolitikk i krisetider. En modell beriket med muligheter for flere likevekter og ustabilitet gjorde det mulig å koble modellen opp mot flere av de penge­politiske og finanspolitiske tiltakene som dukket opp etter finanskrisen. Som en illustrasjon på korrespondansen til den faktiske stabiliseringsdiskusjonen inneholder artikkelen noen eksempler på samtidige sitater fra kredittilsyn, finansdepartement, Norges Bank og den europeiske sentralbanken.

En modell for makroøkonomi i krisetider

Investering lik sparing

Som i en ordinær IS-basert modell for en lukket økonomi starter vi med realsiden:

Her er (1) økosirkrelasjonen, som sier at i likevekt skal produksjon Y være lik anvendelse til privat forbruk C, private investeringer I, og offentlig kjøp av varer og tjenester G. Konsumfunksjonen er gitt ved (2), som forteller at privat forbruk er en stigende funksjon av privat disponibel inntekt (Y − T). Netto skatter, T, er antatt å være gitt som en stigende funksjon av inntekten som i (3). Privat investeringsetterspørsel er gitt ved (4), som beskriver en situasjon der private investeringer I er en avtagende funksjon av lånerenta r, for eksempel på grunn av lånekostnader, og en stigende funksjon av nasjonalproduktet, for eksempel på grunn av behov for å utvide kapasiteten i bedriftene.

Her er r den renta som faktisk gjelder for bedrifter og husholdninger. Den er bestemt ved følgende relasjonr = i + e (5)

der i er sentralbankrenta mens e er rentepåslaget (eventuelt resesjonspremie) som gjelder i økonomien. For å fremheve at det er et rentepåslag som bestemmer renta kaller vi denne relasjonen RP. Rentepåslaget er likt for alle, men forutsettes å være avhengig av hvordan økonomien utvikler seg. Formaliseringen av dette vil bli presisert nedenfor. Vi skal ikke binde oss til en bestemt formel for sentralbankens respons. Vi skal snarere se hva sentralbanken kan gjøre med i i forskjellige situasjoner.

Løsningen for realsiden av økonomien finnes å ved å kombinere (1) til (4):

Det antas her at parameteren c og b2 ikke er så store at nevneren blir negativ. IS-relasjonen gir da en negativ sammenheng mellom rente og nasjonalprodukt. IS vil, som vi så i Figur 1, være avtakende i et diagram med Y på den horisontale aksen og r på den vertikale. Rentebestemmelsen (5) er, så lenge sentralbanken holder seg i ro, en horisontal linje.

Skjæringen gir likevekten i punkt A som illustrert i Figur 2.

Figur 2: IS-RP likevekt. Med/uten automatisk stabilisator

Finanskrise

Så kommer en finanskrise som får betingelsene i finansmarkedene til å endre seg. Renta som låntagere faktisk må betale stiger dramatisk. I vår modell er dette en økning i e som illustrert med den stiplede linjen i figur 2. Den initielle impulsen til økonomien er først en reduksjon i I, men så følger det reduksjon i C og Y gjennom multiplikatoreffekten. Totaleffekten på Y er

der ∆Y indikerer endring i produksjonen mens ∆e indikerer økning i rentepåslaget. Effekten av økning i rentepåslag på produksjonen vil avhenge av modellens parametre gjennom multiplikatoren.

Automatisk stabilisering vs destabilisering

Særlig ser vi at t er viktig. Dersom t er høy blir konsekvensen for Y moderat. Det vil gjelde når IS-kurven er bratt i diagrammet. Denne egenskapen med skattefunksjonen gjør den til en «automatisk stabilisator.» I Dagens Næringsliv 1. november 2008 sto det i et intervju med Sentralbanksjef Svein Gjedrem (side 8):

«Det viktigste bidraget fra finanspolitikken er at systemet er innrettet slik at staten ikke lar utgiftene bli bestemt av størrelsen på de løpende inntektene. Det systemet som er etablert med at staten styrer etter det strukturelle underskuddet utenom oljeinntekter, er framifrå!»

Gjedrem vil gjerne bruke et eksempel til å illustrere hvor framifrå finanspolitikken virker:

«Vi anslår at kjøpet av biler faller med 12–13 milliarder fra 2007–09. Det fører til at staten taper seks milliarder kroner. Nesten halvparten av reduksjonen slår ut i reduserte inntekter til staten, uten at staten reduserer sine utgifter. Det er den automatiske stabilisatoren. Generelt i norsk økonomi er den veldig sterk, og den virker helt uten at noen trenger å trykke på noen knapper, sier Gjedrem.»

Her er det snakk om bilkjøp i en åpen økonomi, men den samme logikken gjelder redusert skatteinngang generelt og ikke minst økte utbetalinger til arbeidsledige i krisetider. Nevneren i multiplikatoren er 1 − c (1 − t) − b2. Multiplikatoren er altså stor når økning i nasjonalprodukt stimulerer sterkt til investeringer (b2 stor) eller stimulerer sterkt til forbruk (c(1 − t) stor). Uten offentlig sektor og uten skatter vil forbruksresponsen være c mens den med offentlig sektor bare er c(1 − t). Forbruksresponsen modereres ved høy skattesats fordi det offentlige, som ikke justerer sitt forbruk til sine inntekter, da legger beslag på en stor del av inntekten. Ser vi på samlet forbruk, summen av C og G, blir da den samlede marginale forbrukstilbøyeligheten en sum av offentlig og privat forbrukstilbøyelighet vektet med henholdsvis offentlig og privat andel av inntekten. Den totale marginal forbrukstilbøyeligheten blir summen av c, for privat konsum med vekt (1 − t), og 0 for offentlig forbruk med vekt t. Denne stabiliserende effekten er altså sterkere jo høyere skattesatsen er og så lenge offentlig forbruk ligger i ro vil skatte- og overføringssystemet altså bidra til automatisk å korrigere effekten av negative etterspørselstimulanser.

Mange land i dagens Europa er ikke like heldig stilt som Norge. Mange stater sliter med høye gjeldsutgifter samtidig som aktivitetsnivået er lavt og arbeidsledigheten er høy. I land som er medlem av euroområdet kan det være vanskelig å finansiere underskudd. Flere av disse statene er derfor nødt til å redusere G når økonomien er i lavkonjunktur. Vi kan fange opp slike mekanismer ved å justere litt på modellen over. Antagelsen kan for enkelthets skyld være at staten bare bruker så mye på forbruk G som de kan finansiere med skatteinntektene T. Vi vil imidlertid se bort fra andre viktige forhold knyttet til det å være en partner i en monetær union. Vi får altså en ekstra relasjon:G = T (8)

Ved å løse modellen på nytt, med (1)-(4) og (8) i IS får vi at en renteøkning gir følgende reduksjon i produksjonen

Multiplikatoren i (9) blir altså større enn i (7). Dette betyr at rentesjokk virker sterkere dersom myndighetene følger regel om balanserte budsjetter. Nevneren i multiplikatoren kan skrives 1 (t + c (1 − t)) − b2. Vi ser at forbrukstilbøyeligheten nå er (t + c (1 − t)).

Økonomiens samlede forbrukstilbøyelighet er altså større enn hva den ville vært uten offentlig sektor og uten skatter. Forskjellen relativt til (7) er at nå er offentlig marginal konsumtilbøyelighet, på grunn av regel om balansert budsjett, lik én snarere enn null. Den samlede forbrukstilbøyelighet blir nå et gjennomsnitt av c for privat konsum med vekt (1 − t) og 1 for offentlig forbruk med vekt t og den samlede forbrukstilbøyeligheten er altså (t + c(1 − t) > c). Regel om balanserte budsjetter virker med andre ord destabiliserende og denne destabiliserende effekten er sterkere jo høyere skattesatsen er. Forskjellen er illustrert i Figur 2. Her ser vi at IS, med balansert budsjett G = T, er slakere enn IS uten balansert budsjett. En renteøkning virker derfor sterkere kontraktivt, og når det er balansert budsjett bringes økonomien til Bsnarer enn til B.

Aktive mottiltak

Dersom de automatiske stabilisatorene ikke er tilstrekkelig til å korrigere kontraktive sjokk kan ytterlige stabilisering oppnås på flere måter: Sentralbanken kan kompensere ved å senke sentralbankrenta i og kanskje klarer de å senke i så mye at r forblir uforandret. Dersom sentralbanken handler raskt nok og kraftfullt nok kan derfor skiftet i RP nøytraliseres fullstendig og økonomien trenger ikke bevege seg vekk fra A. Det å senke i mye kan imidlertid by på problemer. Det vil for eksempel være vanskelig å sette renta i mye under null.

Ekspansiv politikk gjennom en økning i G kan også brukes til å få opp aktivitetsnivået. Det tilfellet der G gjør hele stabiliseringsjobben er illustrert ved den stiplede linjen merket IS i Figur 3. Denne stabiliseringsjobben må i tilfelle finansministeren gjøre og kanskje må hun avvike fra handlingsregelen. Dersom G brukes vil Y kunne være uforandret, men G vil ha vokst til erstatning for I. Det vil si at universitet pusser opp snarere enn at det bygges nye handlesentra. Et tredje alternativ for stabilisering er å påvirke rentepåslaget direkte. Dersom et slikt tiltak har fullt gjennomslag vil igjen skiftet i RP kunne nøytraliseres.

Figur 3: IS-RP med renteoppgang og aktiv stabilisering

Den faktiske stabiliseringspolitikken når krisen rammet Norge høsten 2008 var sammensatt av alle disse virkemidlene. Det såkalte «gullkortet» var et av finansminister Kristin Halvorsens tiltak. Dette gullkortet gjorde det mulig for bankene å sikre seg lavere renter på innlån ved at staten garanterte for gjelda, derved ble e redusert. I tillegg senket Norges Bank sentralbankrenta i. Offentlige utgifter ble økt og tiltak ble satt i verk for å stimulere private investeringer. Det er to grunner til at slik mangslungen kombinasjon ble valgt. Sjokket var kraftig mens treffsikkerheten til hvert enkelttiltak varierte mellom deler av økonomien. I Stortingsproposisjonen der deler av tiltakspakken ble lagt fram, skriver Finansdepartementet for eksempel:

«Til tross for omfattende penge- og kredittpolitiske tiltak og et ekspansivt budsjett for 2009, rammes et bredt spekter av norske virksomheter av stadig svakere etterspørsel fra norske og utenlandske markeder. I lys av dette ligger det an til en meget svak utvikling i norsk økonomi i 2009, med en klar nedgang i sysselsettingen gjennom første halvår og en økning i arbeidsledigheten. En slik utvikling øker faren for en tiltakende negativ spiral, der rask nedgang i samlet etterspørsel bidrar til å øke problemene i finansmarkedene. Etter Regjeringens vurdering er det nå riktig å bruke finanspolitikken for ytterligere å stimulere økonomien. En mer ekspansiv finanspolitikk kan ikke forhindre en avdemping av økonomien, men målrettede tiltak kan bidra til å dempe tilbakeslaget og stimulere sysselsettingen.»

Stortingsproposisjon nr 37 (2008–2009), 26. januar 2009, side 6.

I Norge var sentralbankens rentereduksjoner betydelige men måtte altså suppleres med finanspolitikk for å motvirke etterspørselbortfallet. I mange andre land viste deg seg også at reduksjoner i sentralbankrenta ikke var tilstrekkelig til å blåse liv i økonomien. I mange land nådde sentralbankrenta null uten at det gav tilstrekkelig stimulans til økonomien. Økonomiens aktører så da så dystert på fremtiden at de, til tross for lave renter, ikke lot seg friste til forbruk og investeringer. Eller så var finansmarkedsaktørene så skeptiske til låntagernes tilbakebetalingsevne et den lave sentralbankrenta ikke kom låntagerne til gode. Denne situasjon der konvensjonell pengepolitikk ikke lenger kan brukes kalles en likviditetsfelle. I en slik situasjon kan likevel andre virkemidler brukes for å bringe lånerentene ned. Sentralbanken kan kjøpe bedriftsobligasjoner direkte eller staten kan garantere for private lån.Macroeconomics, a European Perspective, 2 ed. I neste avsnitt skal vi se på hvordan kreative kredittiltak kan virke i en situasjon der rentepåslaget varierer med aktivitetsnivået i økonomien.

Endogent rentepåslag og to likevekter

Modellen får en tilleggsdimensjon om rentepåslaget e øker endogent som en reaksjon på lavt aktivitetsnivå (lav Y). En slik antagelse vil være i tråd med Keynes egen formulering i General theory der han sier at både låntagers og långivers risikovurdering vil variere med konjunkturen:(side 145):

«During a boom the popular estimation of the magnitude of both these risks, both borrower’s risk and lender’s risk, is apt to become unusually and imprudently low.»

Her foreslår han at i oppgangstider vil både investorene øke sin vilje til å investere2 mens långiveren vil være mer villig til å gi lån. De investorene som er avhengige av lånefinansiering vil da møte et lavere rentepåslag i oppgangstider enn i nedgangstider. Dette kan for eksempel skyldes at långivere, med rette eller urette, er mer bekymret for konkurser i nedgangstider mens de er «unusually and imprudently» ubekymret i oppgangstider. For eksempel kan det være slik at e er høy dersom produksjonen faller under et visst nivå, Y < Y*, mens e er lav dersom Y > Y*. Vi kan da tenke på Y* som forrige års nasjonalprodukt. Når Y < Y* betyr det da at det er resesjon. Formelt kan vi skrive

der eh> el>0. I dette tilfellet er RP trappeformet. Renta ligger på nivået i + ehfor lave Y og ligger på nivået i + el for høye Y. Den skifter fra høy r til lav r ved Y*. Med en slik trappeformet RP-kurve vil vi kunne ha mer enn en likevekt. Dette er illustrert i Figur 4. Dersom etterspørselen er høy, slik som ved IS0, vil det være en likevekt i A med høy produksjon, med god tro på låntagernes betalingsevne og derfor lav rente. Dersom etterspørselen er svært lav, slik som ved IS2, vil det være en likevekt i D med lav produksjon, med svak tro på låntagernes betalingsevne og derfor høy rente. Ved mellomsituasjonen IS1 vil det være to likevekter. Det vil være en likevekt i B med høy produksjon og lav rente og en likevekt i C med lav produksjon og høy rente. Hvilken av likevektene økonomien faktisk havner i vil være avhengig av forventningene og i prinsippet er utfallet ubestemt. Men, for å forenkle diskusjon vil vi følge en standard antagelse om at historien er med på å bestemme utfallet. Vi vil anta at når det er to alternative likevekter så vil det faktiske utfallet ligge i den likevekten som ligger i nærheten av det punktet økonomien lå i i forrige periode. Det betyr, i tilfellet med IS1, at økonomien ikke uten videre beveger seg fra C til B eller uten videre fra B til C. Det betyr videre at hvis økonomien i utgangspunktet hadde etterspørsel gitt ved IS0 og lå i A vil økonomien bevege seg til B dersom etterspørselen skifter inn til IS1.

Vi vil da ha en situasjon med historieavhengighet. Forhistorien vil bestemme hvilken av to alternative likevekter som vil gjelde. Vi ligger i god likevekt nå dersom vi lå i god likevekt i fjor. Hvis det er slik kan midlertidige sjokk/impulser få langvarige konsekvenser dersom det midlertidige sjokket ikke motvirkes. Det vil altså ikke være slik at man kan vente til problemene går over. Noen problemer er av en type som kan medføre at hele systemet havner i en annen likevekt. I slike situasjoner er det avgjørende at politikken er kraftfull nok. Puslete politikk på kort sikt kan mildne problemene, men ikke forhindre at systemet havner i den dårlige likevekten og forblir der.

Figur 4: IS-RP med to likevekter

Vi kan for eksempel tenke oss at vi starter med IS1 og to likevekter, en i B og en i C, men med en fordelaktig forhistorie slik at vi starter i den gode likevekten B. Små forstyrrelser ville ikke endre situasjonen med B som den likevekten som økonomien trekkes mot. Men ved et kraftig sjokk kan økonomien oppleve at midlertidige rystelser får varige effekter. Vi kan tenke oss at et plutselig etterspørselsbortfall, som et resultat av en krise, skifter IS-kurven skifter inn til IS2. Dette kan skyldes negativt skift i konsum, via c0, eller på grunn av negativt skift i investeringer, via b0. I den mer komplekse versjonen av modellen for en åpen økonomi kan eksportbortfall være en ytterlige kilde. Uten mottiltak gjenstår D som den eneste likevekten og økonomien vil trekkes mot denne. Et eksempel på en verbal beskrivelse av en slik bevegelse er gitt Kredittilsynets rapport Tilstanden i Finansmarkedet 2008 fra februar 2009 (side 5):

«I industrilandene er det ventet et betydelig fall i produksjonen i 2009, men usikkerheten rundt den videre utviklingen fremover er uvanlig stor. Den største faren for verdensøkonomien er at den går inn i en nedadgående spiral der problemene i det finansielle systemet bidrar til at bedrifter går konkurs, arbeidsledigheten øker, husholdningenes forbruk og boliginvesteringer svikter og fører til ytterligere nedgang for næringslivet, økte tap på utlån og på finansielle investeringer i finansinstitusjonene. Dette kan føre til en dyp og langvarig resesjon.»

Dersom økonomien havner i D vil den, etter at de eksogene sjokkene som startet krisen har dabbet av, bevege seg til C – altså mot den dårlige av de to likevektene A og C. Hvis dette skjer vil økonomien være fanget i en dårlig likevekt selv etter at rystelsene er over. Gitt historieavhengigheten må det, når økonomien først har havnet i C, ekstraordinært ekspansive tiltak til for å få likevekten tilbake på den positive siden av Y*. Først når muligheten for en dårlig likevekt forsvinner, som i IS0, vil en god likevekt igjen kunne realiseres.

Det vil derfor være avgjørende å forhindre at økonomien havner i nærheten av D. En måte å forhindre dette på er å bruke G slik at IS ikke skifter like mye inn. Hvis etterspørselen holdes oppe slik at Y holdes over Y* vil den gode likevekten opprettholdes og når rystelsene er over vil økonomien kunne bevege seg tilbake til B.

Når målet med politikken er å unngå å havne i resesjon og høy rente, må politikken innrettes slik at det alltid er mulig med en slik høy likevekt. Igjen kan pengepolitikk, gullkort og målrettede kredittpolitikk brukes dels til å flytte RP-kurven nedover og dels til å fjerne knekken ved Y*, slik som illustrert ved RP. I tillegg vil ordinær ekspansiv politikk ved økning i offentlig forbruk kunne redusere den negative bevegelsen IS. I Norge klarte man å unngå at økonomien bikket utfor kanten og beveget seg mot en permanent dårlig likevekt og i Nasjonalbudsjettet for 2010 fra oktober 2009 står (side 46):

«Situasjonen i finansmarkedene både i Norge og internasjonalt har bedret seg vesentlig de siste månedene, og vekstutsiktene har tatt seg opp. Faren for en negativ spiral, der en stadig svakere utvikling i finansmarkedene og realøkonomien gjensidig forsterker hverandre, framstår nå som liten.»

Total kollaps

En annen variant av endogen resesjons­premie kan innebære at e er konstant avtagende i Y når Y < Y* slik at RP blir

Nå er RP synkende for Y < Y* mens den er horisontal for Y > Y*. Hvis e1 er lav vil RP bare krysse én gang. Dersom krysningen er til høyre for Y* blir effekten av en økning i e (nå i e0) som i (7). Dersom krysningen er til venstre for Y* blir den kontraktive effekten av en eksogen renteøkning forsterket.

Denne effekten er større enn i (7). Dette skyldes at en første økning i e nå blir forsterker ved at Y synker slik at e stiger enda mer. Denne effekten fanges opp av leddet −b1e1 og bidrar til å øke multiplikatoren.

Dersom e1 er stor vil IS og RP krysse to ganger, som illustrert til venstre i Figur 5. Krysningen til venstre vil ha = Yˆ. I motsetning til de likevektene vi har sett så langt vil den Yˆ være ustabil. Argumentet er som følger: I RP bestemmes renta r som funksjon av produksjon Y, mens i IS bestemmes produksjon som funksjon av renta. Dersom det er et tidsetterslep i begge disse bestemmelsene vil produksjonen i en periode, gjennom RP, bestemme renta noe senere. Denne renta vil i sin tur, gjennom IS, bestemme produksjonen enda noe senere. Til venstre for B betyr det at Y i en periode gir en høy r som i sin tur gir en ytterligere reduksjon i Y. Til høyre for B betyr det at Y i en periode gir en moderat r som i sin tur gir en ytterligere økning i Y. Disse to resonnementene er i god overensstemmelse med Kredittilsynets beskrivelse over og bevegelsene til høyre og venstre for Yˆ er illustrert med piler. Krysningen A, til høyre, vil ha Y > Y* og vil være stabil. Også dette er illustrert med piler.

Diskusjonen av virkemidler blir her på mange måter lik den vi hadde ved den trappeformede RP relasjonen. Førsteprioriteten til pengepolitikken og finanspolitikken vil nå være å unngå å havne på en Y lavere enn Yˆ. Hvis Y havner på et nivå lavere enn denne kritiske grensen vil Y synke og e vil stige og økonomien vil kollapse mot en tilstand som modellen her ikke beskriver detaljene ved. Dersom Y holder seg på nivåer høyere enn Yˆ derimot vil e synke mens Y vil stige inntil likevekten A er nådd. For å realisere slike mål kan myndighetene bruke ekspansiv politikk, reduserte renter og rentesubsidier.

Figur 5: Ustabil IS-RP a) uten ECB-garant

b) med ECB-garanti

I tillegg til å kunne si noe om krisehåndtering i Norge kan beskrivelsen med ustabilitet også brukes til å diskutere den europeiske sentralbankens håndtering av de stadig stigende rentene i Spania i 2012. Disse stadig stigende rentene kunne nemlig tyde på at Spania var på den destruktive siden av et ustabilt vippepunkt av samme type som situasjonen til venstre for Yˆ. Uten en egen sentralbank og uten egen valuta var Spania prisgitt internasjonal lånevilje. Denne låneviljen avtok med nedgangstidene i landet.

I denne situasjonen valgte den europeiske sentralbanken en løsning der de påvirket rentepåslaget direkte. Den 6. september 2012 lovet den europeiske sentralbankens sjef, Mario Draghi, at det ville være en absolutt grense for hvor høyt han ville være villig til å la renta på europeiske statsobligasjoner stige. Han sa at hvis ingen andre var villige til å kjøpe spanske statsobligasjoner, så ville han kjøpe dem. I uttalelsen til pressen, gjengitt på ECBs hjemmesider, sa han:

«It is against this background that the Governing Council today decided on the modalities for undertaking Outright Monetary Transactions (OMTs) in secondary markets for sovereign bonds in the euro area. As we said a month ago, we need to be in the position to safeguard the monetary policy transmission mechanism in all countries of the euro area. We aim to preserve the singleness of our monetary policy and to ensure the proper transmission of our policy stance to the real economy throughout the area. OMTs will enable us to address severe distortions in government bond markets which originate from, in particular, unfounded fears on the part of investors of the reversibility of the euro.»

Assuring the singleness kan i vår sammenheng bli tolket slik at risikopremien ikke skulle få lov til å bevege seg betinget av enkeltlandenes økonomiske utvikling. Selv om tiltaket rettet seg direkte mot statsobligasjoner hadde det en umiddelbar effekt også for privatselskaper. Fra september til januar sank renta på spanske statsobligasjoner fra 6,5 til 4 prosent mens renta på tiårige selskapsobligasjoner med panterett sank fra 8 til 4 prosent. I modellen kan tiltaket tolkes slik et det er lagt et tak på renta som forhindrer en selvoppfyllende kollaps der renta bestemmes av frykt. I høyre del av Figur 5 ser vi hvordan en slik garanti medvirker til at det kritiske vippepunktet når produksjonen er Yˆ forsvinner. Med garantien fra sentralbanken gjenstår A som den eneste likevekten og økonomien, som før garantien kan ha vært til venstre for Yˆ, vil bevege seg mot A. I A er renta lavere enn det sentralbanken garanterte som maksimal rente og i ettertid fremstår derfor løftet som et gratis tiltak for sentralbanken. I ettertid, med garanti, vil frykten for kollaps se ubegrunnet ut mens frykten kunne ha vist seg velbegrunnet uten garanti.

Avslutning

Artikkelen har vist hvordan en statisk makromodell for en etterspørselsdrevet økonomi kan brukes til å illustrere viktige mekanismer som var i sving i etterkant av finanskrisen. Hovedambisjonen har vært å takle flere spørsmål innenfor en enhetlig ramme og presisjonen i håndteringen av hvert enkelt spørsmål bærer preg av dette. For eksempel mister man én dimensjon – kanskje den viktigste – når man drøfter dynamiske forløp i en statisk modell. Men gevinstene ved å gjøre det på denne måten er åpenbare. For det første er studentene alt fortrolig med rammeverket og det skal derfor forholdsvis lite til for å få introdusert dem for viktige begreper som ulikevekt og selvoppfyllende profetier. For det andre viser de utvalgte sitatene at dette enkle rammeverket ligger ganske tett opptil den begrepsbruken og den forståelsen av økonomien som faktiske økonomer bygde på i sin utforming av faktisk økonomisk politikk for håndtering av finanskrisen.

Referanser

Blanchard, O., F. Giavazzi og A. Amighini (2013): Macroeconomics: A European Perspective, 2. utgave, Essex: Prentice Hall

European Central Bank, ECB (2012): Introductory statement to the press conference, tilgjengelig fra http://www.ecb.europa.eu/press/pressconf/2012/html/ is120 906.en.html [08.09.2014]

Haug, A. K. (2008): «Avviser full krise». Dagens Næringsliv, 1. november 2008, s.8

Keynes, J.M. (1936): The General Theory of Employment, Interest and Money, London: Macmillan

Kredittilsynet (2009): Tilstanden i finansmarkedet 2008, tilgjengelig fra: http://www.finanstilsynet.no/Global/Venstremeny/Om_tilsynet/ Tilstanden %20i %20finansmarkedet/Tilstandsrapport %202 008.pdf [08.09.2014]

Meld. St. 1 (2009–2010): Nasjonalbudsjettet 2010. Tilgjengelig fra: http://www.statsbudsjettet.no/upload/Statsbudsjett_2010/dokumenter/pdf/ stm.pdf[08.09.2014]

Romer, D. (2000): «Keynesian Macroeconomics without the LM Curve». Journal of Economic Perspectives, vol. 14, nr. 2, s. 149–169

St.prp. nr. 37 (2008–2009): Om endringer i statsbudsjettet 2009 med tiltak for arbeid, tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stprp/ 2008–2009/stprp-nr-37–2008–2009-.html?id=543 743 [08.09.2014]