Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 6 2013Tilbake til artikkeloversikt

Rettferdig flaks

ALEXANDER W. CAPPELENProfessor, Norges Handelshøyskole

ERIK Ø. SØRENSENProfessor, Norges Handelshøyskole

BERTIL TUNGODDENProfessor, Norges Handelshøyskole

Vi tar valg som innebærer større eller mindre risiko i alle sfærer av livet, for eksempel når vi velger utdannelse, kosthold og hvordan vi skal investere sparepengene. Utfallet av disse valgene påvirker fordelingen av velferd og inntekt i samfunnet. Samtidig har folk sterke meninger om hva som er en rettferdig fordeling av gevinster og tap som følger av risikofylte valg, og rettferdighetsspørsmålet står ofte sentralt i den politiske debatten om hvordan velferdsordninger, helsepolitikk og finansielle reguleringer skal utformes. To spørsmål er spesielt viktige i denne sammenhengen. Først, hvordan skal gevinster og tap fordeles mellom dem som tar risiko og dem som unngår risiko? Dernest, hvordan skal gevinster og tap fordeles mellom heldige og uheldige risikotakere?

Et eksempel er reaksjonen på offentlig bistand til bankene som ble rammet av finanskrisen. Reaksjonen til to hundre av verdens ledende økonomer på redningspakken som ble lagt fram for Kongressen i USA etter finanskrisen i 2008 er en god illustrasjon. Økonomene signerte et brev i New York Times hvor de uttrykte sin bekymring. I brevet skriver økonomene følgende om sin hovedinnvending til planen: «Its fairness. The plan is a subsidy to investors at taxpayers’ expense. Investors who took risks to earn profits must also bear the losses » (New York Times, 25. September, 2008). Deres hovedbekymring er med andre ord direkte knyttet til spørsmålet om hvordan man skal fordele gevinster og tap mellom dem som tar risiko og dem som unngår risiko.

Et annet eksempel er debatten om hvem som skal dekke kostnadene ved å hjelpe folk som utsetter seg selv for helserisiko, for eksempel ved å røyke. Skal disse kostnadene dekkes av generell beskatning eller bør de deles av dem som tar risikoen og begynner å røyke? En avgift på tobakk vil implisere at man ikke omfordeler mellom dem som tar risiko og dem som unngår risiko, men samtidig omfordeler mellom heldige og uheldige risikotakere.

Artikkelen «Just Luck: An Experimental Study of Risk Taking and Fairness», som vi sammen med James Konow nylig publiserte i American Economic Review, rapporterer resultater fra et økonomisk eksperiment utformet for å studere hva folk oppfatter som rettferdig når de må ta stilling til disse to spørsmålene. Studier av risikovalg har lenge vært en sentral del av økonomifaget, hvor fokus i stor grad har vært på å forstå bedre hva slags risikopreferanser som styrer våre valg. Vår artikkel er imidlertid den første som studerer rettferdighetsholdninger til hvordan tap og gevinst som skyldes risikovalg skal deles mellom individer.

Eksperimentet hadde to faser: en risikotakingsfase og en fordelingsfase. I risikotakingsfasen lot vi deltakerne få muligheten til å velge mellom et sikkert alternativ (som varierte i verdi fra 25 kroner til 400 kroner) og et usikkert alternativ (som ga enten 800 kroner eller ingenting med lik sannsynlighet) i en sekvens av situasjoner.

I fordelingsfasen ble deltakerne, anonymt, satt sammen i par. De ble så bedt om å ta stilling til hvordan de ville fordele pengene som de og en av de andre deltakerne hadde tjent i en av valgsituasjonene. De fikk vite hvilket valg den andre hadde tatt, og hvor mye hver av dem satt igjen med før en eventuell omfordeling fant sted. For eksempel kunne en deltaker som hadde valgt det risikofylte alternativet og vunnet 800 kroner bli satt sammen med en annen deltaker som også hadde tatt risiko men hatt uflaks og endt opp med 0 kroner. En annen mulighet kunne være at en deltaker som hadde valgt det sikre alternativet på 200 kroner ble satt sammen med en uheldig risikotaker som hadde endt opp med 0 kroner. I det første eksempelet måtte deltakeren ta stilling til hvordan den samlede potten på 800 kroner skulle fordeles mellom en heldig og en uheldig risikotaker; i det andre eksempelet måtte deltakeren ta stilling til hvordan den samlede potten på 200 kronene skulle fordeles mellom en uheldig risikotaker og en som valgte det sikre alternativet. Deltakerne gjorde flere slike valg, hvor de i hver situasjon fritt kunne foreslå hvilken som helst fordeling av pengene. De visste imidlertid at valgene deres kunne ha reelle økonomiske implikasjoner for dem selv og den andre parten, siden ett av valgene kunne bli trukket ut for å bestemme hvor mye de to tjente i eksperimentet.

I tillegg til deltakerne som tok risikovalg, hadde vi en gruppe med deltakere som kun opptrådde som upartiske beslutningstakere. De gjorde selv ikke noen risikovalg, deres oppgave var kun å foreslå en fordeling av pengene mellom to andre deltakere som hadde gjort risikovalg.

For å analysere de eksperimentelle dataene, formulerte vi en enkel modell hvor individer er karakterisert av preferanser over egen inntekt og avvik fra hvor langt fordelingen er fra det de oppfatter som rettferdig. Kort sagt sier modellen at individer foretrekker så mye penger til seg selv som mulig, men også en så rettferdig fordeling som mulig. Siden disse to målene ofte er i konflikt, må individene gjøre en avveining mellom inntekt til seg selv og rettferdighet. Modellen tillater at folk kan være forskjellige, både med hensyn til hvor mye de bryr seg om rettferdighet og, like viktig, med hensyn til hva de oppfatter som en rettferdig fordeling. Så modellen fanger både opp individer som kun bryr seg om egen inntekt og individer som i første rekke er styrt av rettferdighetsvurderinger. Når det gjaldt heterogenitet i vurderingen av hva som er en rettferdig fordeling, antok vi i vår analyse at individene hadde en av følgende retteferdighetsnormer: en ex ante norm som vurderer det som rettferdig at den enkelte får det som var utfallet fra risikovalget (siden alle hadde de samme mulighetene); en ex post norm som vurderer det som rettferdig at det er full omfordeling i etterkant; eller en valgegalitær norm som vurderer det som rettferdig at deltakere som gjorde det samme valget ender opp med den samme inntekten. I estimeringen av modellen antok vi også at deltakerne til en viss grad kunne bli styrt av tilfeldigheter i sine valg ved å benytte en såkalt «random utility» modell.

I analysen finner vi at majoriteten av deltakerne finner det rettferdig at det er ulikhet mellom de som valgte å ta risiko og de som valgte å unngå risiko. Det er bare individer som følger en ex post rettferdighetsnorm som omfordeler i disse situasjonene, og denne gruppen utgjør cirka 30 prosent av deltakerne i vårt eksperiment. På det andre spørsmålet vi stilte innledningsvis, om hvordan gevinster og tap skal fordeles mellom heldige og uheldige risikotakere, finner vi at en majoritet av deltakerne ønsker å utjevne. Dette gjelder både de som følger ex post rettferdighetsnormen og de som følger den valgegalitære rettferdighetsnormen, og samlet utgjør dette cirka 60 prosent av deltakerne i eksperimentet.

Det betyr at cirka 40 prosent av deltakerne følger ex ante rettferdighetsnormen og vurderer all ulikhet som oppsto som følge av risikovalgene som rettferdig. Kanskje noe overraskende finner vi ikke noen forskjeller i hvilke rettferdighetsnormer som styrer valgene til upartiske beslutningstakere og deltakerne som selv var involverte i risikovalg og hadde en egeninteresse i situasjonen.

Vår eksperimentelle studie viser at individers fordelingsvalg er påvirket av hva de oppfatter som rettferdig ulikhet. Vi finner også at folk har veldig ulike oppfatninger om hva som er rettferdig i denne typen situasjoner, noen oppfatter alle ulikheter som rettferdighet, andre alle ulikheter som urettferdig. Studien viser også hvordan heterogenitet både i rettferdighetsoppfatninger og grad av egeninteresse kan fanges opp i en enkel økonomisk modell, og gir derfor et rammeverk for nye studier av hvordan rettferdighet preger individuelle valg.

Cappelen, Alexander W., James Konow, Erik Ø. Sørensen og Bertil Tungodden, «Just Luck: An Experimental Study of Risk-Taking and Fairness.» American Economic Review 103(4): s. 1398–1413, 2013.