Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 6 2011Tilbake til artikkeloversikt

Kanskje er det andre virkemidler som er bedre egnet til å stabilisere boligmarkedet, men det er utilfredsstillende at stabiliserende tiltak ikke er på den politiske dagsorden.Fra inntektssikring til deltakelsessikring?

KNUTRØEDSeniorforsker, Frischsenteret

Vårt sosiale forsikringssystem er basert på prinsippet om at personer som på grunn av sykdom eller arbeidsledighet ikke har arbeidsinntekt, er sikret en inntektsoverføring fra Folketrygden. Er det tenkelig å erstatte denne rene inntektssikringen med et system der inntekten isteden sikres gjennom en reell rett til betalt arbeid? I denne kommentaren argumenterer jeg for at dette er både mulig og ønskelig. Ved å sikre retten til inntekt gjennom arbeid vil velferdsstaten gi et bedre tilbud til de mange langtidsledige, syke, og funksjonshemmede som ønsker å delta i arbeidslivet, og som i dag «avspises» med en trygd. Samtidig vil velferdsstatens bistand bli mindre attraktiv for dem som med litt anstrengelser kan greie seg selv, og som i dag mottar trygd uten strengt tatt å ha behov for det. Vi vil også få et system som er bærekraftig i forhold til et åpent Europeisk arbeidsmarked kjennetegnet ved at personer fra lavinntektsland som Polen og Romania raskt kan opparbeide seg eksportable trygderettigheter i Norge – rettigheter som potensielt sett gir langt høyere utbetaling enn fulltids arbeid i hjemlandet.

Den norske velferdsstaten står i årene som kommer overfor betydelige utfordringer. En aldrende befolkning innebærer at det stadig blir færre yrkesaktive skattebetalere relativt til antallet personer velferdsstaten skal forsørge. Budsjettframskrivninger foretatt av Finansdepartementet (gjengitt i Nasjonalbudsjettet for 2011) viser at offentlig sektor i Norge etter hvert beveger seg mot store underskudd hvis ikke utgiftene reduseres og/eller skattene økes – på tross av de store inntektene fra oljevirksomheten. Vi har også de siste tiårene observert en markert vekst i bruken av helserelaterte trygdeytelser blant nordmenn i yrkesaktiv alder – større enn det som kan forklares av endringer i befolkningens sammensetning; se Bratsberg og Røed (2011). Hvis vi ikke greier å snu denne utviklingen vil både velferdsstatens økonomiske bærekraft og dens politiske legitimitet være truet.

Det såkalte Velferds- og migrasjonsutvalget (Brochmannutvalget) – som jeg hadde gleden av å være med i – har lagt fram sitt syn på hvordan Norge bør møte disse utfordringene, hensyn tatt til at vi lever i en verden med stadige friere bevegelse av arbeidskraft over landegrensene; se NOU 2011: 7 «Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid». Utvalgets analyse viser at migrasjon i beste fall kan være en del av løsningen på de problemene vi står overfor. Tilstrømningen av arbeidskraft til Norge fra land som Polen og Litauen har for eksempel bidratt til å dempe demografiske ubalanser, fjerne flaskehalser i produksjonen, og øke fleksibiliteten i det norske arbeidsmarkedet. Men migrasjon kan også bli en del av problemet. Erfaringene så langt tyder på at Norge ikke alltid lykkes så godt med å inkludere innvandrere i det norske arbeidslivet over tid. Og spesielt innvandrere fra land med vesentlig lavere inntektsnivå enn Norge har klart høyere risiko for å bli avhengige av midlertidige eller permanente trygdeytelser i Norge enn personer som er født i landet.

Velferds- og migrasjonsutvalget tror svaret på disse utfordringene verken er å stenge grensene eller å utforme sosiale forsikringsordninger som forskjellsbehandler innvandrere og nordmenn. Utvalget anbefaler i stedet at vi omformer våre sosiale forsikringsordninger slik at de i større grad enn i dag fremmer yrkesdeltakelse og aktivitet og i mindre grad enn i dag frister til overforbruk. Et mer aktivitetsorientert sosialt forsikringssystem vil etter utvalgets syn kunne gi et bedre tilbud til de mange som i dag står utenfor arbeidslivet og som ønsker seg inn, samtidig som problemene med utilsiktet bruk blir mindre.

Det er liten tvil om at et åpent europeisk arbeidsmarked øker risikoen for utilsiktet bruk av våre sosiale forsikringsordninger. For det første innebærer muligheten til å eksportere trygdeytelser til land med lavere levekostnader (og kanskje bedre klima) at disse ytelsene framstår som mer attraktive – både for innvandrere og nordmenn. Hvis en norsk trygdeytelse tas med til Spania øker dens kjøpekraft med nesten 50 prosent. Tas den med til Polen blir kjøpekraften mer enn fordoblet. For det andre innebærer EØS-avtalens regler om fri bevegelse av arbeidskraft at norske inntektssikringsordninger nå i realiteten er potensielt tilgjengelige for alle EØS-borgere med et minimum av tilknytning til det norske arbeidsmarkedet. Rettigheter knyttet til for eksempel sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger, foreldrepenger, barnetrygd, og kontantstøtte oppnås nokså umiddelbart ved arbeid i Norge.

Alle sosiale forsikringsordninger må i noen grad balansere hensynet til trygghet og likhet mot hensynet til at gode forsikringsordninger får noen til å anstrenge seg for lite både for å forebygge inntektsbortfall og for å komme tilbake igjen til arbeidslivet dersom arbeidsledighet eller helseproblemer først oppstår. Utviklingen av et åpent Europeisk arbeidsmarked endrer ikke på hva slags hensyn som inngår i en slik avveining, men kan innebære at vi må finne et nytt balansepunkt.

ERFARINGER FRA TIDLIGERE ARBEIDSINNVANDRING TIL NORGE

Empiriske studier av tidligere arbeidsinnvandreres langsiktige tilpasning i det norske arbeidsmarkedet (Bratsberg, Raaum, og Røed, 2010; 2011) har påvist en foruroligende tendens i retning av at arbeidsinnvandrere fra lavinntektsland får relativt korte yrkeskarrierer i Norge, og at de tilsvarende raskt får overgang til uførepensjon. Figur 1 viser andelen av mannlige arbeidsinnvandrere fra Pakistan og Tyrkia som kom til Norge i årene 1971–75 som mottok en helserelatert trygdeytelse (uførepensjon, rehabiliteringspenger, eller attføringspenger) i perioden 1992 til 2007. For å sette de observerte uføreandelen i perspektiv, viser figuren også tilsvarende tall for ikke-innvandrere med samme alder utdanningslengde (stiplet linje) og for ikkeinnvandrere med samme alder og med bare obligatorisk skolegang (prikket linje). Figuren viser en ganske markert overhyppighet av uførhet blant arbeidsinnvandrerne. I år 2007, da den typiske arbeidsinnvandrer var 59 år gammel var så mange som 2 av 3 mottakere av en helserelatert trygdeytelse. Sysselsettingen var tilsvarende redusert til om lag 1 av 3. I Bratsberg, Raaum, og Røed (2011) vises det at det også for senere innvandringskohorter til Norge er en tendens til tiltagende overhyppighet av uførhet etter 10–12 års botid i Norge.

Figur 1. Andel med uføretrygd/rehabilitering 1992–2007. Menn fra Pakistan og Tyrkia, innvandret 1971–75 (fortsatt bosatt i Norge) og to norske sammenligningsgrupper.

Kilde: Bratsberg, Raaum, og Røed (2011)

Årsakene til dette kan være mange, knyttet til forskjeller i helse, jobbmuligheter, og preferanser. Mange arbeidsinnvandrere jobbet i konjunkturfølsomme bransjer, og var blant de første som mistet jobben da Norge ble rammet av lavkonjunkturer på 80- og 90-tallet. Men det er heller ikke vanskelig å forestille seg at noen mistet motivasjonen for å kjempe seg tilbake igjen til arbeidslivet da de oppdaget at de norske sosiale forsikringsordningene i en del tilfeller kunne gi vel så høy inntekt som fulltids arbeid. Dette gjaldt i første rekke personer med hjemmeværende ektefelle og mange barn, ettersom norske trygdeordninger -i motsetning til arbeidslønninger– inneholder betydelige forsørgertillegg. Siden svært mange av arbeidsinnvandrerne fra 1970-tallet hadde både hjemmeværende ektefelle og mange barn bidro dette til å undergrave insentivene til å komme tilbake i arbeid for dem som hadde mulighet til å opprettholde en trygdeytelse.

EN BÆREKRAFTIG VELFERDSSTAT

Velferds- og migrasjonsutvalget diskuterer tre alternative strategier for å sikre velferdsstatens bærekraft i møte med endret demografi og et åpent Europeisk arbeidsmarked:

  • Innstramningsalternativet: En generell innstramning i velferdsstatens inntektssikringsordninger ved å redusere nivået på ytelsene og/eller forkorte ytelsesperiodene.
  • Tosporsalternativet: Strengere krav til opptjening av rettigheter i Norge eller avgrensning av ytelser til norske statsborgere.
  • Aktiviseringsalternativet: Erstatte passive trygdeutbetalinger med reell mulighet til å skaffe seg inntekt gjennom eget arbeid.

Utvalget legger til grunn at det ikke er ønskelig med noen generell reduksjon i nivået på norske trygdeytelser, da dette vil kunne forårsake økt fattigdom for familier som er avhengige av disse ytelsene og bryte med det vi oppfatter som grunnleggende egenskaper ved den «norske modellen». Utvalget forkaster således innstramningsalternativet som hovedstrategi, men foreslår likevel en reduksjon av enkelte ytelser, som for eksempel kontantstøtten og forsørgertilleggene i uførepensjonen.

Utvalget forkaster også tosporsalternativets tanke om å operere med ulike sosiale forsikringsordninger for innvandrere og nordmenn. For det første vil en slik strategi kunne skape et fattigdomsproblem blant enkelte grupper av innvandrere og således svekke mulighetene for integrering i det norske samfunnet. Og for det andre vil det i henhold til EØS-avtalen ikke være mulig å diskriminere borgere fra EØS-land på denne måten. Dermed vil tosporsalternativet uansett ikke kunne være noe svar på utfordringene knyttet til et åpent Europeisk arbeidsmarked.

Utvalget anbefaler i stedet at man satser på aktiviseringsalternativet, dvs. at bistand knyttet til varige stønadsbehov dreies fra ren inntektssikring til inntektssikring gjennom tilbud og krav om deltakelse i arbeidslivet. Dette innebærer at bruken av varige «passive» kontantoverføringer trappes ned til fordel for ordninger som i større grad sikrer personer som står utenfor arbeidslivet pga svekket/nedsatt arbeidsevne eller funksjonshemming en reell mulighet til å sikre inntekten sin gjennom eget arbeid.

Utvalgets hovedforslag dreier seg således om generelle endringer i velferdsstatens utforming, ikke om spesielle «innvandrertiltak». De fleste av forslagene kunne og burde ha vært fremmet helt uavhengig av innvandringsproblematikken. Satsingen på aktiviseringsalternativet ville vært en riktig strategi også i fravær av innvandring og åpnere landegrenser. Men framveksten av et fritt Europeisk arbeidsmarked styrker argumentene for å erstatte den rene inntektssikringen med en ordning som i større grad sikrer inntekt gjennom deltakelse, ettersom potensialet for overforbruk av passive stønader blir så mye større.

ENTEN-ELLER-ARBEIDSLIVET

Det er nå ca. 480.000 personer – eller 15 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder – som mottar arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon pga nedsatt arbeidsevne. I tillegg mottar til enhver tid om lag 6–7 prosent av dem som er i arbeid sykepenger. Det store flertallet av personer med nedsatt arbeidsevne i Norge vurderes å ha en arbeidsevne lik null. Blant de mer enn 300.000 personene som har fått innvilget varig uførepensjon er for eksempel 8 av 10 definert som 100 % uføre. Det er liten grunn til å tro at den omfattende bruken av 100 % uføretrygd skyldes en særnorsk overhyppighet av total og ubetinget invaliditet. Behovet for uføretrygd vurderes i forhold til det eksisterende arbeidslivets krav og forventninger, og det er godt dokumentert at risikoen for uførhet øker dramatisk ved tap av arbeid (Rege, Telle, Potruba, 2009; Bratsberg, Fevang, og Røed, 2010). Slik sett sier den omfattende bruken av 100 % uføretrygd mer om helsetilstanden til vårt arbeidsliv enn den sier om helsetilstanden til befolkningen.

Dagens inntektssikringsordninger hviler tungt på en tankegang om at man enten er helt frisk og arbeidsfør – og kan delta fullt ut i et krevende og konkurranseorientert arbeidsmarked – eller man er fullstendig ute av stand til å forsørge seg selv. Dette er en tankegang som har medført at stadig flere blir parkert utenfor arbeidsmarkedet på varig basis, gjerne etter at Arbeids- og velferdsetaten har benyttet store ressurser på attførings- og rehabiliteringstiltak.

I virkeligheten er naturligvis ikke arbeidsevne en enteneller-variabel. Arbeidsevnen varierer mellom mennesker og over tid, og for mange kan det i perioder være vanskelig å fylle kravene i et konkurransepreget arbeidsmarked fullt ut. Helseproblemer kan naturligvis bidra til å svekke arbeidsevnen, men det er ingen enkel og endimensjonal sammenheng mellom sykdom og arbeidsuførhet. I Norge er om lag to tredeler av alle uføretilfellene begrunnet med sykdomsdiagnoser som er knyttet til muskel- og skjelettplager eller psykiske lidelser. Men for personer med disse sykdommene er det godt dokumentert at det ofte vil være bedre for helsen å være i arbeid og aktivitet enn å være inaktiv; se for eksempel Airaksinen m.fl. (2006) og Waddel og Burton (2006). Aktiviseringsalternativet handler om å finne en plass i arbeidslivet også for personer som på enten varig eller midlertidig basis ikke greier å konkurrere til seg en jobb på vanlige vilkår. Det vil kunne gi bedre livskvalitet og helse for personer med nedsatt arbeidsevne. Og det vil kunne bidra til mobilisering av viktige arbeidskraftressurser for Norge.

REDUSERT ATFERDSRISIKO

Det er en utfordring å designe sosiale forsikringsordninger slik at de gir den tryggheten de er ment å gi mot ufrivillig arbeidsledighet og sykdom, uten at de samtidig bidrar til at potensielle mottakere anstrenger seg for lite for å greie seg selv. Et forsikringssystem som i første rekke er innrettet mot å hjelpe mennesker til å sikre inntekt gjennom eget arbeid vil kunne gi den nødvendige trygghet, samtidig som det ikke vil framstå som attraktivt for personer som med litt anstrengelse egentlig kan klare seg uten støtte. Aktivitetsorientert inntektssikring vil dermed kunne redusere problemer med såkalt atferdsrisiko (moral hazard).

Det er utvilsomt noen som fristes av gode inntektssikringsordninger til å «heve forsikring» også i situasjoner der de kanskje kunne klart seg uten. Disse atferdsrisikoproblemene forsterkes av muligheten til å eksportere ytelsene til land med lavere levekostnader og dårligere kontrollmuligheter knyttet til eventuelle arbeidsinntekter.

Et inntektssikringssystem bygget på deltakelse vil åpenbart være lite attraktivt for personer som egentlig ikke er motivert for å arbeide, og som i større eller mindre grad anser trygd som en mulighet til å skaffe seg betalt fritid. Et system bygget på deltakelse vil gi dem som ikke virkelig trenger hjelp et insentiv til å selvselektere seg ut av vel ferdsstatens inntektssikring. Dette vil styrke velferdsstatens legitimitet og bærekraft.

Både i Norge og andre land har det over tid funnet sted en dreining av sosiale forsikringsordninger i aktivitetsorientert retning. I Norge er innføringen av kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere eksempler på dette. Det har også vært lagt stor vekt på bruk av aktive tiltak innrettet mot arbeidsledige jobbsøkere, spesielt blant ungdom. Evalueringer av aktive arbeidsmarkedstiltak for jobbsøkere viser at krav om aktivitet (deltakelse i arbeidsmarkedstiltak) i en del tilfeller fører til at jobbsøkere kommer i arbeid rett før tiltaket skal iverksettes; se for eksempel Røed (2006) og Røed og Westlie (2011). Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at noen stønadsmottakere faktisk viser seg å være i stand til å skaffe seg arbeid på egenhånd når muligheten til å fortsette som passiv stønadsmottaker ikke lenger er til stede.

UTOPI?

Det er ikke til å legge skjul på at forslaget om å erstatte trygd med arbeid blir møtt med en del skepsis, særlig blant fagøkonomer. Hvis arbeidsmarkedet vårt også skal inkludere personer med dårlig helse, alvorlige funksjonshemminger, og store sosiale problemer, vil dette kreve betydelig innsats i form av tilrettelegging av arbeidsplasser og økonomiske overføringer som kompenserer for redusert produktivitet. I enkelte tilfeller vil det kanskje koste samfunnet mer å sikre en person arbeid enn det man kan forvente å få tilbake gjennom arbeidets verdiskapning. Det vil også kunne representere et ganske omfattende inngrep i markedsmekanismens ellers velfungerende allokering av arbeidskraft – ved at vi får et større skjermet arbeidsmarked og ved at det oppstår en uproduktiv jakt etter lønnssubsidier. Dessuten vil aktiviseringsstrategien kreve store administrative ressurser og innsats fra en allerede overbelastet Arbeids- og velferdsforvaltning. Alt dette er tungtveiende innvendinger. Men det er innvendinger som i noen grad kan imøtegås gjennom en fornuftig utforming av aktiviseringsstrategien, og som dessuten må veies opp mot de uheldige sidene ved dagens inntektssikringsordninger, herunder de store atferdsrisikoproblemene som i praksis innebærer at dagens ordninger uegnet til å møte et åpent Europeisk arbeidsmarked.

AKTIVISERINGSSTRATEGIEN I PRAKSIS

Norske myndigheter har allerede tatt viktige skritt i retning av en aktiviseringsstrategi når det gjelder arbeidsuførhet forårsaket av sykdom. Dette har bl.a. gitt utslag i økt bruk av gradert sykmelding. Gradert sykmelding har vist seg å være et svært effektivt virkemiddel både i arbeidet for å redusere sykefraværet og for å forebygge ustøtning fra arbeidsmarkedet. Markussen, Mykletun og Røed (2010) har benyttet den store variasjonen i fastlegenes bruk av gradert sykmelding til å identifisere og anslå effektene av gradering. Resultatene fra analysen tyder på at gradert sykmelding har svært positive effekter på pasientenes utfall i arbeidsmarkedet. Alt annet likt medfører en gradert sykmelding – som alternativ til full sykmelding – bortimot en halvering av det samlede fraværet knyttet til et sykdomsforløp. Graderingsbeslutningen bidrar også til å redusere risikoen for igjen å bli avhengig av trygdeytelser og til å øke sannsynligheten for å forbli sysselsatt de nærmeste årene. Studien viser for øvrig at fastleger som ofte graderer sine sykmeldinger også tenderer til å skrive ut færre langtids sykmeldinger alt i alt. Dette tyder på at hyppig bruk av gradering ikke reduserer terskelen for å utstede sykmeldinger generelt, slik mange har fryktet. Tvert imot kan det synes som om aktiv bruk av gradering gjør det lettere for fastlegene å opptre «strengt».

Et sentralt virkemiddel i en forsterket aktiviseringsstrategi bør være å øke bruken av graderte ytelser markert i tilknytning til helserelaterte stønadsbehov og å kombinere graderte ytelser med en rett og plikt til utnyttelse av den arbeidsevnen som ikke har gått tapt. Graderte uføreytelser brukes i dag først og fremst for personer som allerede har jobb. Personer med helseproblemer som står uten arbeid vil typisk bli vurdert som helt uføre, selv om de reelt sett har en betydelig potensiell arbeidsevne. Dette innebærer at dagens ordning legger opp til en bevisst sammenblanding av problemer knyttet til arbeidsledighet og uførhet. Fastsettelsen av uføregrad bygger ikke bare på en vurdering av helsetilstand og arbeidsevne – men på en vurdering av mulighetene til å finne en jobb i det lokale arbeidsmarkedet.

Mange personer med svekket helse vil sannsynligvis kunne fungere godt i det ordinære arbeidsliv – på helt ordinære lønnsvilkår – med basis i en gradert uføreytelse. Hensikten med en gradert uføreytelse er å kompensere for inntektstapet knyttet til at man på grunn av sykdom, skade, eller funksjonshemming, ikke kan være like produktiv som en som er helt frisk. Uførheten kan ha som konsekvens at man ikke kan jobbe like mange timer som andre, eller at man ikke kan være like produktiv i de timene man jobber. Men gitt at uføregraden fastsettes noenlunde riktig vil det i utgangspunktet ikke være noen grunn til at personer med nedsatt arbeidsevne skulle være mindre attraktive i arbeidsmarkedet enn andre. I noen grad vil derfor personer med nedsatt arbeidsevne kunne søke etter arbeid på nøyaktig samme måte som alle andre som i perioder står uten arbeid, eventuelt med utbetaling av dagpenger (i tillegg til uførestønaden).

Likevel kommer vi ikke utenom at det vil være en stor utfordring å skaffe reelle jobbmuligheter til mange av dem som i dag parkeres utenfor arbeidslivet med en uføretrygd. Et system som skal bygge på deltakelsessikring framfor inntektssikring vil åpenbart måtte innebære en utbygging av et mer skjermet arbeidsmarked enn vi har i dag. Dette kan dels skje gjennom lønnstilskudd og dels gjennom «øremerking» av arbeidsplasser for personer med nedsatt arbeidsevne og behov for særlige tilpasninger. Det er allerede innført en ordning i Norge med såkalt tidsubestemt lønnstilskudd (TULT) som gir arbeidsgivere et tilskudd til dekning av lønna for personer med nedsatt arbeidsevne; se Hansen m.fl. (2010) for en første evaluering. Ordningen har imidlertid foreløpig et svært begrenset omfang, og hadde ved siste årsskifte ca. 2,600 deltakere. I Danmark har man til sammenligning mer enn 50,000 deltakere i sin såkalte fleksjobb-ordning.

Øremerking av arbeidsplasser kan for eksempel skje ved at større virksomheter pålegges å sørge for at en viss andel av jobbene innehas av personer med nedsatt arbeidsevne. I Østerrike er større bedrifter lovpålagt å sysselsette minst én person med nedsatt arbeidsevne for hver 25. friske arbeidstaker. Kanskje kan en lignende ordning vurderes i Norge, eventuelt avgrenset til offentlig sektor (og eventuelt virksomheter som det offentlige kjøper tjenester fra)? Det er åpenbart nok av uløste arbeidsoppgaver å gå løs på i kommune-Norge, og ved å omdisponere trygd til lønn vil det være mulig å benytte en slik strategi til å heve standard og dekningsgrader på offentlige tjenester uten at det alt i alt behøver å føre til høyere offentlige utgifter.

FORTRENGNING?

En innvending som ofte reises mot bruk av lønnstilskudd og øremerking av stillinger er at dette vil fortrenge andre arbeidstakere. I forbindelse med en enkeltjobb er det åpenbart at dette kan skje, ettersom samme jobb ikke kan innehas av to personer. Men for samfunnet som helhet er det ingen grunn til å frykte slik fortrengning. Det er ingenting som tyder på at økt arbeidstilbud i det lange løp fører til høyere arbeidsledighet. Arbeidsledigheten i en økonomi bestemmes av forhold ved arbeidsmarkedet knyttet til for eksempel lønnsdannelse, mobilitet, og dagpengeordning – ikke av størrelsen på arbeidsstyrken. Dersom vi virkelig greier å mobilisere marginale arbeidskraftressurser i Norge vil dette derfor ikke føre til høyere ledighet – bare til høyere produksjon og velferd. Arbeidstilbudet vil øke både som en direkte konsekvens av at personer med redusert arbeidsevne får mulighet til å jobbe og som resultat av at inntektssikring vil framstå som mindre attraktivt for personer som egentlig kan greie seg selv.

TID FOR FORSØK

Det er ingen grunn til å underslå at det vil være en krevende oppgave å gjennomføre en aktiviseringsstrategi som primært sikrer folk inntekt gjennom reell mulighet til deltakelse i arbeidslivet. En omlegging vil måtte skje gradvis, og i første omgang fokusere på å bremse tilstrømningen til passive trygdeytelser. Vi har i dag nokså lite sikker kunnskap om hvordan ulike tiltak – slik som for eksempel alternative lønnstilskuddsordninger og øremerking av jobber for personer med nedsatt arbeidsevne – alt i alt vil virke i det norske arbeidsmarkedet. Iverksettelse av en aktiviseringsstrategi må i noen grad baseres på bruk av nye og uprøvde virkemidler. Dermed er det også viktig at vi får mulighet til å evaluere de virkemidlene som prøves, slik at vi kan trekke lærdom av erfaringer som høstes under veis. Dette fordrer vilje til å iverksette kontrollerte forsøk, der man på rent vitenskapelig basis i ettertid kan fastslå hvordan ulike tiltaksstrategier har virket.

«ALLE SKAL MED»

Prinsippet om at inntektssikring primært skal skje gjennom rett til deltakelse er ikke spesielt nytt. Grunnlovens § 110 første ledd, som kom inn i loven i 1954, fastslår retten til arbeid som et hovedprinsipp: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.» Grunnlovsbestemmelsen inneholder altså et pålegg til statsmyndighetene om å føre en politikk for å sikre arbeidsføre mennesker inntekt gjennom sitt arbeid; det er ikke nok å utbetale trygd. Aktiviseringsstrategien handler om å virkeliggjøre denne ambisjonen.

REFERANSER

Airaksinen, O., Brox, J. I., Cedraschi, C., Hildebrandt, J., Klaber-Moffett, J., og Kovacs, F. (2006). Chapter 4. European guidelines for the management of chronic nonspecific low back pain. Eur Spine J, Vol. 15 Suppl. 2, S192–300.

Bratsberg, B. og Røed, K. (2011) Kan demografi forklare veksten i uførhet? Søkelys på Arbeidslivet, Vol. 29 (2011), No. 1–2, 3–21.

Bratsberg, B., Fevang, E., og Røed, K. (2010) Disability in the Welfare State: An Unemployment Problem in Disguise? IZA Discussion Paper No. 4897 (http://ftp.iza.org/dp4897.pdf)

Bratsberg, B., Raaum, O., og Røed, K. (2010) When minority Labor Migrants Meet the Welfare State. Journal of Labor Economics, Vol. 28, No. 3, 633–676.

Bratsberg, B., Raaum, O., ogRøed, K. (2011) Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge. Rapport No. 1/2011 Frischsenteret. ( www.frisch.uio.no//pdf/rapp11_01.pdf )

Hansen, T. B., Neset, T., Spjelkavik, Ø. og Børing, P (2010) Forblir i jobb – Evaluering av forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd (TULT), Oxford Research AS

Markussen, S., Mykletun, A., og Røed, K. (2010) The Case for Presenteeism. IZA Discussion Paper No. 5343 ( http://ftp.iza.org/dp5343.pdf )

Rege, M., Telle, K., og Votruba, M. (2009) The Effect of Plant Downsizing on Disability Pension Utilization. Journal of the European Economic Association, Vol. 7, No. 5, 754–785.

Røed, K. (2006) Dagpenger, jobbsøking og arbeidsledighetens varighet. Tidsskrift for Velferdsforskning, Vol. 9, No. 3, 170–180.

Røed, K. og Westlie, L. (2011) Unemployment Insurance in Welfare States: The Impacts of Soft Duration Constraints. Journal of the European Economic Association, forthcoming.