Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 3 2012Tilbake til artikkeloversikt

Sykefraværets anatomi

SIMENMARKUSSENForsker, Frischsenteret

KNUTRØEDSeniorforsker, Frischsenteret

Det er vel kjent at omfanget av sykefravær varierer mye – både mellom land, regioner, arbeidsplasser og over tid. Økonomer er naturlig nok opptatt av hvilken rolle økonomiske motivasjonsfaktorer spiller for å forklare slike variasjoner. Men, selv om det etter hvert er nokså godt dokumentert at både de ansattes og bedriftenes økonomiske insentiver har betydning for sykefraværet, ser det ut til at potensialet for å endre fraværsmønsteret ved å endre insentivene i realiteten er begrenset. Dette skyldes at virkemidler av typen «redusert kompensasjonsgrad» og «høyere arbeidsgiverandel» kan komme i konflikt med andre mål, knyttet til for eksempel sosial trygghet og høy yrkesdeltakelse. I Norge har man i stedet valgt å rette oppmerksomheten mot arbeidsmiljøfaktorer, mot legenes rolle som sykmeldere, og mot de generelle holdningene til sykefravær. For å designe riktig politikk på dette området er det naturligvis viktig å forstå hva slags mekanismer som forårsaker de store variasjonene i sykefravær. I artikkelen «The Anatomy of Absenteeism», som vi har skrevet sammen med våre kolleger Simen Gaure og Ole Røgeberg, forsøker vi å gi svar på dette. Med basis i avidentifiserte norske registerdata viser vi at mesteparten av variasjonen i det legemeldte sykefravær rett og slett skyldes ulik fraværstilbøyelighet mellom ulike arbeidstakere, men at det også har stor betydning hva slags jobb man har, hvilken arbeidsgiver man har, og hvilken lege man går til.

Datagrunnlaget for vår artikkel er alle legemeldte sykefravær i Norge i perioden fra juni 2001 til desember 2005, i alt ca 3,7 millioner fraværsforløp. Ved hjelp av krypterte løpenumre er fraværsdataene koblet sammen med opplysninger om alle norske arbeidstakere, deres arbeidsplasser, og deres fastleger. Dekomponeringen av sykefraværet har vi gjort med basis i en såkalt multivariat hasardratemodell, der vi estimerer sannsynlighetene for å starte nye fraværsforløp, samt sannsynlighetene for å gjenoppta arbeidet igjen, betinget på forløpenes varighet. Estimeringsresultatene benytter vi så til å gi et anslag på den fraværsraten hver enkelt norske arbeidstaker kan forventes å ha i det lange løp – i en slags «steady state». Disse anslagene bruker vi så til å karakterisere ulike faktorers betydning for fraværet.

Et sentralt resultat – men kanskje ikke så overraskende – er at fraværet over tid er svært skjevt fordelt mellom ulike arbeidstakere, særlig når det gjelder fravær forårsaket av diagnoser med lang forventet varighet. Om lag 35 prosent av arbeidstakerne vil i det lange løp være borte mindre enn 2 prosent av arbeidsdagene grunnet slikt fravær, mens 10 prosent av arbeidstakerne vil være borte mer enn 15 prosent av tiden. Dessverre er det vanskelig å identifisere observerbare kjennetegn ved arbeidstakerne som kan forklare disse forskjellene. Den klart viktigste variabelgruppen er knyttet til egenskaper ved selve arbeidet, i modellen fanget opp gjennom lønnsnivå, arbeidstid, og ansiennitet. Også kjønn, alder, familiebakgrunn, og utdannelse har naturligvis en viss betydning, men det meste av fraværsvariasjonen forblir uforklart. Vi finner også betydelige forskjeller i fravær mellom ulike bedrifter – kontrollert for sammensetningen av de ansatte -og at det kan ha stor betydning hvilken fastlege man tilhører.

Selv om observerte kjennetegn forklarer en begrenset del av den samlede fraværsvariasjonen betyr altså ikke dette at slike kjennetegn er uviktige – bare at det finnes andre uobserverte faktorer (f.eks helse, motivasjon, arbeidsmoral) som er enda viktigere. I artikkelen gir vi anslag på hvor mye ulike observerte kjennetegn faktisk påvirker risikoen for, og varigheten av, ulike typer fravær. En svært viktig faktor er kjønn. Kvinner har omtrent 50 prosent høyere sykefravær enn menn. Denne forskjellen blir i liten grad påvirket av om vi kontrollerer for andre kjennetegn, slik som utdanning, inntekt, næring, og familiesituasjon. Det er interessant å merke seg at så godt som hele forskjellen forklares av høyere innstrømningsrate. Gitt at man først har startet på et sykefravær varer kvinners og menns fravær omtrent like lenge. Når det gjelder betydningen av alder finner vi to motstridende effekter: Mens risikoen for å starte et sykefravær faller med alder (i hvert fall fram til ca. 50 år), øker varigheten av hvert enkelt fravær. Det er en sterk «sosial gradient» i fraværsmønsteret. Fraværet faller kraftig med både utdanningslengde og inntekt. Selv når vi betinger på egen utdanning og inntekt faller fraværet markert med foreldres utdanningsnivå. Det er også interessant å merke seg at den enkeltes fravær påvirkes av kjennetegn ved kollegene. Når man arbeider sammen med personer som har lav fraværsrisiko bidrar dette til å redusere eget fravær.

Vi har også undersøkt om det finnes observerbare kjennetegn ved fastlegene som har betydning for deres sykmeldingspraksis. Det ser ut til at sykefraværet øker med fastlegens alder, uavhengig av pasientens alder. Dette kan skyldes at yngre leger er noe «strengere» i sin sykmeldingspraksis enn eldre leger. Fraværet er også høyere hvis man går til en kvinnelig enn hvis man går til en mannlig lege, uavhengig av eget kjønn. Vi har også forsøkt å finne ut om det er slik at legenes konkurransesituasjon påvirker deres sykmeldingspraksis. Vi finner imidlertid ingen tegn på at leger som har mange ledige plasser på sin liste er spesielt «slepphendte» med sykmeldinger av den grunn. Tvert imot ser vi en tendens til at disse legene skriver ut færre sykmeldinger. En mulig tolkning av dette funnet er at kausaliteten går motsatt vei, dvs. at det er deres «strenghet» som har bidratt til «pasientmangelen».

Sykmeldinger skal i utgangspunktet bare skrives ut når arbeidstakere er syke. Det har imidlertid vært reist spørsmål ved om det har utviklet seg en praksis der sykmeldinger benyttes for å gi arbeidstakere et pusterom i forbindelse med «livskriser» som ikke nødvendigvis har med sykdom å gjøre. Vi finner indikasjoner på at dette er tilfellet. Vi ser for eksempel at sykefraværet øker dramatisk i perioder med dødsfall i nær familie. Det øker også kraftig i forbindelse med familieoppløsning.

Hva så med arbeidstakernes økonomiske insentiver? Det er ikke helt enkelt å undersøke dette empirisk med basis i norske data, ettersom det ikke er noen særlig variasjon i insentiver mellom arbeidstakerne – nesten alle har 100<[FO]>% sykelønn i inntil ett år. Noe vi kan gjøre er imidlertid å undersøke om tilbøyeligheten til å gjenoppta arbeidet viser noen påfallende tegn til å ta seg opp når sykepengeperioden nærmer seg slutten. Og det gjør den! Den ukentlige friskmeldingssannsynligheten øker fra omtrent 5<[FO]>% til rundt 30<[FO]>% i løpet av de siste ukene av sykepengeperioden. Det er med andre ord ingen tvil om at sykepengeordningens utforming har betydning for fraværsmønsteret – om noen skulle ha vært i tvil om det.

Simen Markussen, Knut Røed, Ole J. Røgeberg og Simen Gaure, «The anatomy of absenteeism», Journal of Health Economics, vol. 30, 2011, s. 277 – 292.