Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 2 2014Tilbake til artikkeloversikt

Rettferdige klimaavtaler

Snorre KverndokkSeniorforsker, Frischsenteret og Senterleder, CREE

Eric NævdalSeniorforsker Frischsenteret og CREE

Linda NøstbakkenFørsteamanuensis, Norges Handelshøyskole

Selv om de fleste klimaforskere og politikere nå er enige om at global oppvarming representerer en reell trussel mot menneskenes velferd, er det fremdeles debatt om hvilke målsetninger klimapolitikken bør ha og hvordan disse målsetningene bør implementeres. I denne debatten er særlig fordelingsaspektet viktig. Byrdene og gevinstene ved utslippsreduksjoner skal fordeles mellom dagens generasjon og fremtidige generasjoner. Dette er det intergenerasjonelle aspektet og det som antakelig har fått mest oppmerksomhet i den miljøøkonomiske litteraturen. Men det intragenerasjonelle aspektet, hvordan byrdene ved dagens utslippsreduksjoner skal fordeles innenfor hver enkelt generasjon, for eksempel mellom ulike land, er også viktig. Disse to fordelingsaspektene henger imidlertid tett sammen. Legger man liten vekt på framtiden vil man omfordele velferd fra framtidige generasjoner til dagens generasjon, men det vil også gi høyere utslipp og større skade, noe som trolig vil føre til at framtidens fattige rammes mer enn rike. Ønsker man på den annen side å gi fattige land større muligheter til å utvikle seg i dag, vil utslippene øke og framtidige generasjoner rammes hardere.

I et nytt forskningsarbeid har vi analysert hvordan en klimaavtale kan se ut hvis man er opptatt av fordeling både mellom generasjoner og innenfor en generasjon. Dette er gjort innenfor en teoretisk ramme hvor vi har delt verden inn i rike og fattige land, der rike land karakteriseres ved at de har mer realkapital enn fattige. Landene kan produsere de godene de trenger ved å bruke skitten (karbonintensiv) eller ren (karbonfri) teknologi. Klimautslipp fra produksjon av goder er globale og påvirker alle land uansett hvem som forårsaker utslippene. I basismodellen er det ikke mulig å foreta direkte overføringer mellom land og regioner.

Vi har valgt å bruke diskontering til å uttrykke preferanser for intergenerasjonell ulikhet. Dette er den tradisjonelle metoden innenfor økonomisk teori og innebærer at nytten av konsum for de ulike generasjoner veies med en faktor (tidspreferanserate) slik at jo lenger frem i tid en generasjon lever, jo mindre vekt tillegges denne generasjonens nytte. Den korrekte måten å vektlegge ulike generasjoners nytte er tema for heftig debatt både blant økonomer og andre, men vi tar ikke stilling til dette her. Preferanser for intragenerasjonell fordeling har betydelig mindre plass i litteraturen. Vi modellerer dette ved å anta at de ulike aktørene har ulikhetsaversjon (Fehr-Schmidt preferanser). Det vil si at ulikhet reduserer en aktørs nytte både dersom han har høyere eller lavere konsum enn andre aktører. Men effekten av å ha mer eller mindre er ikke symmetrisk – ulikhet i ens favør er mindre negativt enn i ens disfavør. Det vil si at dersom man konsumerer én enhet mindre enn en annen aktør er nyttefradraget større enn om man konsumerer én enhet mer. Flere eksperimentelle studier støtter slike preferanser, også blant aktører som deltar i internasjonale klimaforhandlinger.

Hvordan vil en internasjonal avtale se ut hvis man tar hensyn til fordelingsvirkningene både innenfor en generasjon og på tvers av generasjoner? Sammenlignet med en avtale hvor man ikke er opptatt av fordeling innenfor en generasjon, finner vi at ulikhetsaversjon påvirker konsumforskjellen mellom fattige og rike land både på kort og mellomlang sikt. På lang sikt har ulikhetsaversjon ingen betydning for landenes konsum, fordi man selv i tilfellet uten ulikhetsaversjon vil ende opp i en likevekt der alle land har like beholdninger av realkapital og like stort konsum.

På kort sikt vil ulikhetsaversjon øke konsumet i fattige land og redusere det i rike. Siden modellen vår ikke tillater direkte overføringer mellom land skjer dette ved at rike land investerer mer i ren teknologi mens fattige land investerer mer i skitten teknologi. Skitten teknologi må være mer produktiv hvis den skal benyttes da den medfører en samfunnsøkonomisk kostnad i form av forurensing. Bruk av denne vil dermed gi høyere produksjon, noe som for fattige land betyr raskere utvikling. Denne vridningen i investeringer gir lavere utslipp fra rike land og høyere utslipp fra fattige land, noe som betyr at de rike landene må ta mer av klimabyrden for at de fattige skal kunne utvikle seg. De rike landene reduserer sitt konsum både ved å investere mer og ved å fokusere investeringene på den mindre produktive rene teknologien, men tjener på at ulikheten blir mindre og at miljøet blir bedre. En effekt av dette er at de rike landene som har investert for å redusere konsum og dermed konsumforskjeller på kort sikt, må konsumere mer på mellomlang sikt for å redusere sin kapitalbeholdning til det optimale langsiktige nivået. Dette betyr at ulikhetsaversjon reduserer forskjeller i konsum på kort sikt, men øker konsumforskjellen på mellomlang sikt. Diskontering gjør det optimalt å redusere velferdstapet fra konsumforskjeller på kort sikt, selv om dette medfører økt velferdstap på mellomlang sikt når forskjellene mellom landene øker.

Endringene i konsum og investeringer på kort sikt vil også påvirke landenes klimautslipp. På kort sikt kan totale utslipp bli høyere eller lavere som følge av ulikhetsaversjon, da rike land reduserer sine utslipp mens fattige land slipper ut mer. Totaleffekten avhenger av hvilken av de to effektene er sterkest. Dette betyr at det kan være en god idé for verdenssamfunnet å øke utslippene på kort sikt for å redusere global ulikhet. På lang sikt vil ulikhetsaversjon derimot ikke påvirke klimautslippene hverken for de i utgangspunktet fattige eller rike landene, da ulikheten blir borte.

Hvilke utslippsforpliktelser vil en avtale gi hvis man er opptatt av intragenerasjonell fordeling? En slik avtale fører på kort sikt til at rike land må redusere sine utslipp. Både ulikhetsaversjonen og miljøvirkningene trekker i retning av mindre konsum og lavere utslipp i rike land. For fattige land vil utfallet ikke være like opplagt. Mens effekten på miljøet trekker i retning av mindre konsum og lavere utslipp, virker ulikhetsaversjon motsatt, og det er derfor ikke gitt at fattige land skal pålegges utslippsreduksjoner under en klimaavtale.

Så langt har vi utelukket overføringer mellom land. Slike overføringer kan være gunstig for miljøet da fattige land ikke trenger å forurense så mye for å oppnå et gitt konsumnivå. Overføringer vil være bedre enn lån da lån medfører en restriksjon som reduserer mulighetene for likhet. Dette betyr at ettergivelse av lån kan være et gunstig virkemiddel i klimapolitikken. Et annet poeng er at lokal forurensning i stor grad følger med klimagassutslipp gjennom forbrenning av fossilt brensel. Tar man hensyn til disse utslippene også vil begge regionene ønske å redusere forurensningen. Da må de rike landene redusere utslippene enda mer (dvs. investere enda mer i ren teknologi) for å redusere ulikhet i konsum. Det kan derfor være gunstig for rike land å subsidiere teknologier som reduserer lokal forurensning i fattige land for å sikre dem økonomisk vekst.

Våre resultater gir på mange måter støtte til Kyotoprotokollen. Skillet mellom Anneks B (rike) og ikke-Anneks B (fattige) land kan forsvares ved at fattige land ikke nødvendigvis bør ha utslippsforpliktelser, men heller bør fokusere på raskere utvikling. Protokollen har også en mekanisme som gir teknologioverføringer fra rike til fattige land (den grønne utviklingsmekanismen). I tillegg planlegges direkte overføringer i stor skala fra 2020 (klimafinansiering). På den annen side foreslår vår studie en del endringer. For eksempel bør man vurdere å la gjeldsettergivelse bli en del av protokollen. I tillegg bør fattige land ta en større del av klimabyrden etter hvert som de blir rikere. Dette er ikke en del av dagens Kyotoprotokoll.

Referanse:

Kverndokk, S., E. Nævdal og L. Nøstbakken: The trade-off between intra- and intergenerational equity in climate policy, kommer i European Economic Review, http://dx.doi.org/10.1016/j.euroecorev.2014.01.007.