Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 2 2014Tilbake til artikkeloversikt

Overraskelsesauksjonen

Frekvensauksjonen som ekommyndighetene avholdt i desember, var full av overraskelser. Valget av auksjonsformat var overraskende; ikke minst var det overraskende at myndighetene valgte å utsette selskapene for risiko og andre kostnader i håp om å øke provenyet. Resulatet var også overraskende og kan tyde på at man ikke lyktes, hverken når det gjelder effisiens eller proveny.

Nils-Henrik M. von der Fehr1Universitetet i Oslo

Innledning

Denne frekvensauksjonen var uvanlig stor og viktig, omfattet både 800–900- og 1800-båndene. Disse passer godt for fjerde generasjons mobiltjeneste (4G), som nå er iferd med å bli bygget ut, med de to laveste båndene som særlig attraktive på grunn av signalenes lange rekkevidde. Det var derfor forventet at betalingsvilligheten ville være høy, særlig blant de etablerte aktørene Tele2, Telenor og TeliaSonera (NetCom). For å forhindre at noen skulle legge beslag på hele eller store deler av ressursene, var det innført tak på hvor store ressurser det enkelte selskaper kunne vinne. Auksjonen var dessuten utformet i den hensikt å hente ut det som ble omtalt som «markedsverdien av ressursene».

Tabellen nedenfor oppsummerer resultatet av auksjonen, som på bransjehold er blitt omtalt som «både pussig og overraskende». Telenor slapp unna med en langt lavere sum enn rivalen TeliaSonera, mens nykommeren Telco Data betalte aller mest (riktignok for en noe større ressurs).,

Tabell 1: Tildelte frekvensressurser og betaling.
Telco DataTelenorTeliaSonera
800 MHz2x10 MHz2x10 MHz2x10 MHz
900 MHz2x5,1 MHz2x5 MHz2x5 MHz
1800 MHz2x20 MHz2x10 MHz2x10 MHz
Betaling, millioner kroner705453627

Kilde: Post- og teletilsynet

Det kanskje mest overraskende ved resultatet var at den tredje av de etablerte mobilselskapene ikke vant noen frekvenser overhodet. Det er vanskelig å lese utfra offentlige kilder hva Tele2 kunne vært villig til å betale, men det later til å være en nokså alminnelig oppfatning at selskapet ville vært villig til å gå over de realiserte priser; uten frekvenser i denne auksjonen, og med snarlig utløp av selskapets nåværende frekvenslisenser, er selskapet havnet i en vanskelig situasjon.«Tele2 er taperen i auksjonen«Tele2 sitter igjen med skjegget i postkassa...», «Krise for Tele2» «Tele2 står tilbake som den store taperen. Selskapet har investert stort i egen infrastruktur, men får altså ikke de mest attraktive radiofrekvensene - som er avgjørende for å bygge 4G og 3G-dekning med bred landsdekkende dekning til en forsvarlig pris.» Det er med andre ord grunn til å tro at Tele2 undervurderte konkurransen – særlig fra nykommeren Telco Data – og derfor tok sjansen på å legge inn et bud vel under maksimal betalingsvillighet.

Utfallet må ses i sammenheng med myndighetenes valg av auksjonsformat, som i seg selv var noe av en overraskelse. Myndighetene hadde tidlig i prosessen gitt uttrykk for at det ikke var aktuelt med et såkalt lukket format, der budgiverne ikke får anledning til å revurdere sine bud i lys av konkurrentenes budgivning.departementet anser ikke en fremgangsmåte medbruk av en lukket budrunde som aktuell i denne auksjonen, hvor ... blokker av potensielt høy verdi skal auksjoneres ut «PT mener at en auksjon over flere runder vil gi den mest effektive tildelingen» Da et slikt format allikevel ble valgt, uten noen forutgående høringsrunde, var det ingen overdrivelse når avdelingsdirektør Geir Jan Sundal i Post- og teletilsynet uttalte til Inside Telecom 14. august 2013 at «det vil nok komme som en overraskelse på mange i bransjen at det bare blir én mulighet til å levere inn bud.»

Den kanskje største overraskelsen var nok allikevel at myndighetene var villige til å påføre selskapene risiko og andre kostnader for å øke provenyet fra auksjonen. Med bare én mulighet må budgiverne avveie sannsynligheten for å vinne mot prisen å betale, noe som ikke bare er risikabelt, men også krever ressurser til å analysere konkurransen. Det er på ingen måte gitt at det valgte auksjonsformatet vil gi høyere priser, men det medfører en betydelig sjanse for en ineffisient allokering. Det faktum at ikke alle tilbudte frekvenser ble solgt, at Tele2 ble overbudt av en ny aktør, samt den store graden av prisdiskriminering, kan indikere at man ikke lyktes, hverken når det gjelder effsiens eller proveny.

I neste del presenteres kort den aktuelle auksjonen, inkludert de frekvensressurser som var tilgjengelige og det valgte auksjonsformat. I de påfølgende delene vurderes ulike sider ved auksjonsformatet, herunder lukketheten, prisregelen og kombinasjonsbudgivningen, og det diskuteres hvordan formatet står seg sammenlignet med andre auksjonsformater når det gjelder effisiens, diskriminering, kompleksitet og kostnader ved å forberede og gjennomføre auksjonen. Siste del inneholder en kort oppsummering og konklusjon.

Auksjonen

Auksjonen som startet 2. desember 2013, gjaldt lisenser til frekvenser i 800, 900 og 1800 MHz-båndene (Post- og teletilsynet, 2013). I 800 MHz-båndet ble det tilbudt fire blokker av 2x5 MHz samt én blokk av 2x10 MHz med strengere dekningskrav. I 900 og 1800 MHZ-båndene ble det tilbudt et antall blokker av 2x5 MHz. Det var en forutsetning for at noen blokker skulle tildeles overhodet at 2x10 MHz-blokken i 800 MHz-båndet fikk bud og ble tildelt. Lisensene har en varighet på 20 år fra 1. januar 2014, og det er knyttet årlige avgifter til lisensene. Da frekvensblokkene har ulik verdi – blant annet fordi de ligger i forskjellige bånd, er av ulik størrelse og har ulike betingelser – dreide det seg om en auksjon med mange, ulike objekter for salg.

Det var tak på hvor store frekvensressurser selskapene kunne vinne i auksjonen. I 800 MHz-båndet var det et generelt tak på 2x10 MHz. I 900 MHz-båndet var det et tak på 2x15 MHz og i 1800 MHz-båndet et tak på 2x20 MHz, men i disse båndene omfattet takene frekvenser som selskapene allerede måtte ha lisens til; det betydde at selskaper som hadde frekvenser i disse båndene (Telenor og TeliaSonera), ikke kunne vinne like store frekvensressurser i auksjonen som andre selskaper.

For alle blokkene var det fastsatt minstepriser. Disse var 50 millioner kroner for en 2x5 MHz-blokk i 800 og 900 MHz-båndene, 40 millioner kroner for 2x10 MHz- blokken med strengere dekningskrav i 800 MHz-båndet og 5 millioner kroner for en 2x5 MHz-blokk i 1800 MHz-båndet.

Auksjonen foregikk i to trinn. Det første trinn (allokeringstrinnet) besto av en lukket, kombinatorisk førsteprisauksjon som bestemte hvor mange blokker de ulike budgiverne ville bli tildelt. Det andre trinnet (tildelingstrinnet) besto av en lukket andreprisauksjon som bestemte i hvilke deler av båndene de ulike vinnerne av først trinn ville bli tildelt frekvenser.

I allokeringstrinnet skulle budgiverne gi bud på de forskjellige kombinasjonene av blokker de var interessert i (derav beskrivelsen «kombinatorisk auksjon»). Med unntagelse av 2x10 MHz-blokken i 800 MHz-båndet ble de øvrige blokkene i hvert bånd betraktet som like (generiske) i dette trinnet. En blokkombinasjon eller pakke består derfor av et antall blokker i hvert av de forskjellige båndene, eventuelt med tillegg av 2x10 MHz-blokken i 800 MHz-båndet. Antallet mulige blokkombinasjoner varierte mellom potensielle budgivere, avhengig av hvilke frekvensressurser de allerede hadde lisenser til. For Telenor og TeliaSonera var det 23 mulig kombinasjoner å by på; selskaper uten tidligere lisenser i de aktuelle båndene kunne by på opptil 79 forskjellige kombinasjoner. Alle budene for de forskjellige kombinasjonene måtte inngis samtidig og var å betrakte som endelige og ugjenkallelige. Det var forbudt for budgiverne å kommunisere om auksjonsrelevante forhold før og under auksjonen; budene måtte derfor gis uten kunnskap om hva de andre budgiverne ville by (derav beskrivelsen «lukket auksjon»).

Vinnerne i allokeringstrinnet ble bestemt ved å finne den gruppe av bud som ga den største budsummen. Det var forutsatt at hver budgiver bare kunne vinne én av de kombinasjoner vedkommende hadde budt på. Det var også forutsatt at de vinnende budene kunne tilfredsstilles fullt ut (slik at ingen fikk bare deler av en kombinasjon de hadde budt på). Dessuten måtte altså 2x10 MHz-blokken med strengere dekningskrav i 800 MHz-båndet inngå i én av de vinnende kombinasjonene. Vinnerne måtte betale priser som tilsvarte budene på de blokkene de vant (derav beskrivelsen «førstepris»).

I tildelingstrinnet skulle de budgiverne som vant blokker i allokeringstrinnet, by på de spesifikke deler av frekvensbåndene de var interessert i. Budgiverne ble presentert for en liste med forskjellige kombinasjoner av mulige plasseringer av blokkene og måtte for hver kombinasjon angi hvor mye de var villige til å betale for den. Budene ble gitt separat for hvert bånd. Også i denne runden måtte alle budene inngis samtidig, én gang for alle.

Vinnerne i tildelingstrinnet ble bestemt ved å finne den gruppe av bud, med maksimalt ett bud for hver budgiver og slik at alle vinnende bud kunne tilfredsstilles, som ga den største budsummen. Prisene som vinnerne skulle betale, ble bestemt ved å beregne de såkalte alternativverdiene av deres bud, det vil si tapet ved ikke å kunne tilfredsstille konkurrerende bud som følge av de vinnende bud. Denne type priser omtales gjernes som andrepriser, fordi de ikke blir bestemt av de vinnende, men av de (høyeste) tapende bud.

Åpent versus lukket format

Ekommyndighetene hadde altså valgt et såkalt lukket auksjonsformat, men én enkelt og avgjørende budrunde. Det betyr at budgiverne må inngi endelige bud utelukkende basert på sine egne, isolerte verdsettelser, uten kunnskap om hva konkurrentene er villige til å by. Hadde myndighetene istedenfor valgt et åpent auksjonsformat, der budgivningen går over flere runder, ville budgiverne fått anledning til å justere sine bud underveis i auksjonen, i lys av hvordan konkurrentene bød. Derved ville innslaget av tilfeldighet i budgivningen blitt mindre, budgiverne ville ikke blitt utsatt for like stor risiko, og de ville formodentlig fått sterkere incitament til å by opp mot sine verdsettelser.

Telekommunikasjonsselskaper har i utgangspunktet ulike vurderinger av hva frekvensressurser er verdt. Det skyldes dels at de har ulike markedsposisjoner og forretningsstrategier, men også at de sitter på forskjellig informasjon og har ulike forventninger om markedsutsikter, teknologisk utvikling, konkurrentenes planer og andre relevant forhold. Noe av ulikhetene i verdsettelser har med andre ord sin rot i informasjons- og forventningsskjevheter, ikke i realøkonomiske forhold. Det medfører at budgivningen får et innslag av tilfeldighet, at budgiverne står overfor en risiko knyttet til feilaktige oppfatninger om faktiske verdier, og at de som en følge av denne usikkerheten vil være tilbakeholdende med sine bud.«budgiverne må forventes å ha brukbar informasjon om estimater for verdien av frekvensressursene»

Disse informasjons- og forventningsskjevhetene reduseres dersom selskapene får kunnskap om hverandres verdsettelser. Det vil skje gjennom budgivningen i en åpen auksjon. Dersom enkelte selskaper er villige til å by høyt for visse frekvensblokker, kan de andre gjøre det samme med større grad av sikkerhet; motsatt er lave bud for bestemte frekvenser et signal om at disse frekvensene er lite verdt. Den informasjon som avsløres gjennom budgivningen, bidrar med andre ord ikke bare til en mer realistisk, men også sikrere verdifastsettelse.«svært begrenset hvilken informasjon som vil kunne genereres i en åpen budfase som kunne tenkes å være relevant for budgiverne» Med bedre og sikrere verdifastsettelse er selskapene mindre utsatt for risiko og dermed mer villige til å by opp mot sine verdsettelser.

Spesielt vil bedre og sikrere verdifastsettelse redusere den såkalte «vinnerens forbannelse» (eng. Winner’s Curse). I en viss forstand medfører et vinnende bud dårlig nytt; er man villig til å by høyest, betyr det at man har den mest optimistiske – og derfor kanskje mest urealistiske – vurderingen av verdien av den aktuelle frekvensressursen. Den som byr høyest, risikerer med andre ord å oppdage at vedkommende har budt mer enn ressursen faktisk er verdt. Rasjonelle budgivere vil ta hensyn til denne risikoen og justere sine bud tilsvarende; det optimale bud kan ikke baseres på verdsettelsen isolert sett, men på verdien gitt at man har det mest optimistiske anslaget. Jo mer informasjon man har om de andres verdsettelse, desto bedre kan man kalibrere sin egen vurdering, og desto mindre sjanse er det for overvurdering.

For å sikre en mest mulig realistisk verdsettelse og dermed budgivning, er det altså ønskelig med størst mulig åpenhet i budgivningen. I praksis har man i de fleste auksjoner allikevel valgt å begrense informasjon om budene på ulike måter. Det skyldes ikke et ønske om å svekke informasjonstilgangen for budgiverne som sådan, men å unngå at de forsøker å manipulere utfallet av auksjonen, ved å by på en annen måte enn det som følger av deres verdsettelser.

Slik manipulering kan innebære at budgivere forsøker å påvirke konkurrentenes vurderinger. En budgiver kan for eksempel i et tidlig stadium av auksjonen la være å by på de frekvenser vedkommende anser som de mest verdifulle, for derved å forsøke å påvirke konkurrentenes oppfatning av hva disse ressursene er verdt. I praksis er faren for denne typen adferd liten, og den kan dessuten motvirkes gjennom en hensiktsmessig design av andre elementer i auksjonen, herunder budgivernes frihet til å flytte sine bud gjennom auksjonen.

Manipulering kan også forekomme ved at budgiverne forsøker å koordinere seg, i den hensikt å redusere konkurransen og avslutte auksjonen tidlig, mens prisene ennå er lave. Det kan for eksempel skje ved at budgiverne byr på et mindre omfang av ressurser enn de strengt tatt kunne ønske seg, for derved å signalisere til konkurrentene at de er villige til å akseptere en fordeling der alle får et visst minimum av ressurser. I enkelte tidlige frekvensauksjoner er det tegn som tyder på at koordinering kan ha forekommet, men problemet later til å ha forsvunnet ettersom man har utviklet de åpne auksjonsformatene, spesielt ved å begrense informasjonen om budgivningen gjennom auksjonen.

Den vanligste begrensningen på informasjon om budgivningen er ikke å oppgi hvordan hvert selskap har budt i den enkelte runde, men bare den samlede etterspørsel eller hvor mange som har budt på de ulike frekvensblokkene. Det har også vært vanlig ikke å oppgi hvilke selskaper som deltar i auksjonen. I noen tilfeller har man heller ikke gitt informasjon om samlet etterspørsel, men bare hvorvidt det er overskuddsetterspørsel for den enkelte (type) frekvensblokk. Disse begrensningene er ikke av avgjørende betydning for budgivernes mulighet til å oppdatere og justere sine verdsettelser; ved å få vite hvordan prisene utvikler seg, får budgiverne den avgjørende informasjon om den underliggende etterspørselen og derved konkurrentenes verdsettelser. Begrensningene har imidlertid reduserte eller eliminert mulighetene for signalisering og koordinering.

Det er bare unntagelsesvis, ihvertfall for større auksjoner, at ekommyndigheter har valgt å stenge informasjonstilgangen helt, ved å velge et lukket format. I de tilfellene der norske ekommyndigheter har valgt et lukket format, har det tidligere bare vært for tildeling av små eller lite verdifulle frekvensressurser. Såvidt vites har ingen andre ekommyndigheter valgt et lukket format for en auksjon av det omfang og kompleksitet som det her er snakk om.

Et ytterligere moment i forbindelse med muligheten til å justere budgivningen, er selskapenes incitamenter til å delta i auksjonen. I enkelte tilfeller kan potensielle budgivere velge ikke å delta i en åpen auksjon fordi de vet at de med høy sannsynlighet vil bli overbudt av sterkere konkurrenter når disse har mulighet til å justere sine bud. For slike budgivere kan et lukket format fremstå som mer attraktivt, fordi det gir en viss mulighet for å vinne over sterkere konkurrenter hvis disse velger å by under sine verdsettelser i håp om å få frekvensene billig (Klemperer, 2002b). Det er uklart om det i praksis er noen klar sammenheng mellom deltagelse og auksjonsformat (vi kommer tilbake til dette nedenfor), men de som har vært opptatt av denne problemstillingen, har uansett ikke anbefalt en fullstendig lukket auksjon, men snarere en slags kombinasjon, der et åpent format avbrytes før det er balanse mellom etterspørsel og tilbud for så å etterfølges av en runde med lukkede bud. En annen sak er at i den aktuelle auksjonen var hensynet til deltagelse av presumptivt svakere budgivere eksplisitt ivaretatt gjennom frekvenstakene.«det lukkedeauksjonsformatet vurderes derimot bedre å legge til rette for en samfunnsøkonomisk effektiv tildeling bl.a. ved å gi nye og mindre aktører insentiver til å delta i auksjonen, hvilket styrker en bærekraftig konkurranse i markedet på lang sikt og ved at det legges til rette for at myndigheten kan oppnå et vederlag som i rimelig grad avspeiler ressursenes verdi»,

Oppsummeringsmessig er det altså tvilsomt, både fra et teoretiske og et praktisk synspunkt, at et lukket format er hensiktsmessig for denne typen auksjoner. Med så stor usikkerhet som man må påregne i vurderingen av frekvensressursenes verdi, er det av stor betydning for aktørene å kunne justere budgivningen til konkurrentenes. Faren for strategisk manipulering kan begrenses gjennom hensiktsmessig design av andre elementer i auksjonen. Det samme gjelder incitamentet til å delta i auksjonen. Dersom formålet er å sikre effisient allokering av frekvensressursene, burde ekommyndighetene valgt et åpent format.«det valgte auksjonsformatet, sett i sammenheng med øvrige beslutninger og regler, på best mulig vis legger til rette for et effektivt auksjonsresultat.»

Prisfastsettelse

Ekommyndighetene valgte å fastsette de priser vinnerne skulle betale i allokeringstrinnet, i henhold til vinnernes egne bud. Dette er en såkalt betal-ditt-bud (eng. pay as bid) eller førsteprisregel. Alternativt kunne man valgt en prisregel som ikke knyttet prisene direkte til vinnernes bud, gjerne omtalt som en andreprisregel (som ble brukt i tildelingstrinnet i denne auksjonen). Med et lukket auksjonsformat ville en andreprisregel forenklet budgivningen, gitt mer realistiske bud samt større sannsynlighet for en effisient allokering av ressursene.

Vi kan illustrere poengene med et eksempel. Anta at det bare er én frekvensblokk tilgjengelig, at budgiverne kan inngi ett bud hver for denne blokken, og at høyeste budet vinner.

Dersom man benytter en førsteprisregel, skal vinneren betale en pris som tilsvarer vedkommendes bud. Isåfall må budgiverne avveie sannsynligheten for å vinne mot prisen de skal betale: Et høyere bud gir større sjanse for å vinne, men innebærer også en mindre gevinst, gitt at man vinner. Sannsynligheten for å vinne avhenger av konkurrentenes bud; budgiverne må derfor danne seg en oppfatning av hvordan konkurrentene vil by, herunder hvordan de verdsetter frekvensressursen. Dersom budgiverne ikke har korrekte oppfatninger om konkurrentenes budgivning, risikerer de å inngi bud som ikke står i et optimalt forhold til den verdi de setter på ressursen. Med slike skjevheter i budgivningen, vil det ikke nødvendigvis være budgiveren med høyest verdi som har det høyeste budet, og isåfall vil resultatet av auksjonen være ineffisient.

Dersom man istedenfor anvender en andreprisregel, skal vinneren betale en pris lik det nest høyeste bud, altså det høyeste tapende bud. Isåfall kan ikke budgiverne påvirke den prisen de skal betale dersom de vinner; budet påvirker bare sannsynligheten for å vinne. Derfor er det optimalt å inngi et bud som maksimerer vinnersannsynligheten, gitt at man er villig til å betale prisen; det betyr at man bør by det man mener frekvensressursen er verdt. I dette tilfellet er det altså ikke nødvendig å gjøre seg opp noen formening om hvordan konkurrentene vil by. Riktignok vil verdsettelsen avhenge av konkurrentenes verdsettelser (som forklart ovenfor), og budgiverne må derfor danne seg forventninger om konkurrentenes verdsettelser. De behøver imidlertid ikke å forutse hvordan konkurrentene faktisk vil by (noe som forøvrig er enklere å dette tilfellet, gitt at de byr optimalt i henhold til sine verdsettelser). Når budgiverne byr sine verdsettelser, blir resultatet effisient.

Den grunnleggende innsikten fra dette enkel eksemplet kan generaliseres til mer kompliserte auksjoner, slik som den det her er snakk om. I slike auksjoner oppstår det riktignok enkelte tekniske utfordringer fordi prisreglene kan implementeres på flere måter, og forskjellen mellom en førstepris- og en andreprisregel avhenger av implementeringen. Det grunnleggende resultat står seg allikevel: Med en førsteprisregel blir budgivningen mer komplisert, budene vil ikke i samme grad avspeile verdsettelsene, og det er større sannsynlighet for et ineffisient resultat.

Selvom andreprisregelen har vesentlige styrker, har den også visse svakheter. Den mest alvorlige er kanskje at budgiverne ikke har full kontroll over den prisen de må betale dersom de vinner. Riktignok vil prisen aldri overstige det man har budt, men nøyaktig hvor langt under budet den faller, har budgiveren ingen kontroll over. Denne manglende kontrollen kan være spesielt vanskelig å håndtere for budgivere med budsjettrestriksjoner. Slike budgivere, som ikke har tilstrekkelig budsjett til å by helt opp til det de anser at frekvensressursen er verdt, kan være fristet til å by utover sine budsjetter i håp om at prisen de skal betale dersom de vinner, er tilstrekkelig lav til at de holder seg innenfor budsjettene allikevel.

En annen svakhet med andreprisregelen er at den åpner for manipulering av de priser konkurrentene skal betale. I og med at prisene fastsettes utfra ikke-vinnende bud, kan budgiverne bruke de budene de ikke regner med skal vinne frem, til å påvirke det konkurrentene må betale. I hvilken grad og på hvilken måte dette kan gjøres, avhenger av hvordan prisregelen er utformet. Her ligger det imidlertid en mulighet som ikke eksisterer med førsteprisregelen, der vinnerne betaler det de selv har budt.

Priser og proveny

Man kunne kanskje tro at en førsteprisregel automatisk vil lede til høyere priser enn en andreprisregel, i og med at den første tar utgangspunkt i vinnernes bud, mens den andre tar utgangspunkt i lavere bud. Det er imidlertid ikke riktig. Som illustrert i eksemplet ovenfor, vil budgivningen avhenge av prisregelen; spesielt vil budgiverne by mer aggressivt med en andreprisregel enn en førsteprisregel, noe som helt eller delvis kompenserer for at prisen fastsettes i henhold til forskjellige bud. Faktisk kan det vises at under visse betingelser vil de to prisreglene gi forventningsmessig like priser. I auksjoner av den type det her er snakk om, er det ikke uten videre gitt hvilken prisregel som vil gi de høyeste prisene og dermed det største provenyet til myndighetene. Mer generelt kan man ikke legge til grunn at det valgte formatet vil gi høyere priser enn de som kunne oppnås med andre formater.

Vi kan illustrere poengene med eksemplet ovenfor, der budgiverne konkurrerer om å vinne én blokk. Med et åpent format vil budgiverne henge med sålenge prisen er lavere enn det de er villige til å by. Prisen vil derfor stige inntil den går forbi verdsettelsen til budgiveren med nest høyest verdsettelse, og det bare er én budgiver igjen. I dette tilfellet blir altså prisen lik den nest høyeste verdsettelsen.

Med et lukket format og en andreprisregel blir også prisen lik den nest høyeste verdsettelsen. Som forklart ovenfor, vil det i dette tilfellet være en dominerende strategi for budgiverne å by opp til sin verdsettelse; i og med at prisen blir fastsatt i henhold til konkurrentenes bud, bør man by slik at man maksimerer sjansen for å vinne, gitt at man er villig til å betale prisen. Når alle byr sin verdsettelse, vinner budgiveren med høyest verdsettelse og betaler en pris lik nest høyeste verdsettelse. Det er allikevel en viktig forskjell mellom disse formatene som medfører at prisen med åpent format tenderer til å bli høyere enn prisen med lukket format og andreprisregel. Det skyldes forskjellen i budgivernes informasjon. Med et lukket format må budgiverne utelukkende basere seg på den informasjon de har før auksjonen begynner; det er dermed stor usikkerhet knyttet til verdsettelsen, budgiverne er eksponert for «vinnerens forbannelse», og de vil derfor måtte være forsiktige i sine verdsettelser. Med et åpent format kan budgiverne oppdatere sine verdsettelser ettersom auksjonen skrider frem; de får dermed et bedre og sikrere grunnlag for verdsettelsene og kan by tilsvarende aggressivt. Forventningsmessig vil derfor verdsettelsene, budene og dermed prisen bli høyere med åpent format enn med lukket format og andreprisregel.

Med lukket format og førsteprisregel er det ikke optimalt å by helt opp til sin verdsettelse; byr man det frekvensene maksimalt er verdt, oppnår man ingen gevinst selvom man skulle vinne. I dette tilfellet er det optimalt å avveie sannsynligheten for å vinne mot gevinsten man oppnår om man vinner; man vil derfor legge inn et bud som er lavere enn verdsettelsen. Hvor høyt man velger å legge budet, avhenger dels av hvor sterk konkurransen er, og dels av hvor villig man er til å ta risiko. Jo høyere man byr, desto mindre er risikoen for at man taper; riktignok blir gevinsten lav når prisen er høy, men sjansen for overhodet å oppnå gevinst, er tross alt større. En budgiver med sterk risikoaversjon vil derfor by høyere enn en budgiver med tilsvarende verdsettelse men svakere risikoaversjon.

Sammenligner man prisen med henholdsvis førstepris- og andreprisregel i lukket format, finner man at budgivernes risikoaversjon er avgjørende. Dersom budgiverne veier gevinst og tap likt (er «risikonøytrale»), blir prisene forventningsmessig like. Dersom budgiverne misliker risiko – og spesielt risikoen for å tape – blir prisen høyere med førsteprisregel enn med andreprisregel, og forskjellen blir større desto mer risikoaverse budgiverne er.

Oppsummeringsmessig viser altså det enkle eksemplet følgende. Hvis vi sammenligner åpent format og lukket format med andreprisregel, gir åpent format høyere pris. Hvis vi sammenligner førsteprisregel med andreprisregel i lukket format, gir førsteprisregel høyere pris hvis budgiverne er risikoaverse. Når det gjelder åpent format versus lukket format med førsteprisregel, er det to forhold som trekker i hver sin retning – informasjon versus risikoaversjon – og det er ikke gitt hvilke av disse som er sterkest; det er således uklart hvilket formatet som gir høyest pris.

Legg merke til at disse resultatene gjelder uavhengig av graden av konkurranse i auksjonen. Sterk konkurranse – enten i betydningen mange aktører eller i betydningen flere aktører med høy verdsettelse – leder til høyere priser i alle typene av auksjoner. Med åpent format, samt med lukket format og andreprisregel, gir sterk konkurranse større sjanse for at det skal finnes budgivere med høye verdsettelser; med lukket format og førsteprisregel gjør sterk konkurranse at budgiverne i tillegg byr mer aggressivt. Graden av konkurranse har derfor ikke noen egentlig betydning for rangeringen av formatene etter oppnådde priser.

Resultatene fra det enkle eksemplet gjelder også i mer kompliserte auksjoner, slik som den aktuelle auksjonen. Spesielt er det ikke gitt hvorvidt det valgte formatet vil gi høyere priser enn det et åpent format ville gitt. Det er således ikke riktig at ekommyndighetene kunne forvente større inntekter med det auksjonsformatet de valgte, enn det de kunne ha fått med et mer tradisjonelt format.

Spesielt er det ikke riktig at karakteristika ved det norske markedet favoriserer det valgte format.«Konkurransen i det norske markedet er forholdsvis begrenset, og styrkeforholdet mellom markedsaktørene anses for å være asymmetrisk. I en slik sammenheng kan bl.a. valget mellom åpen og lukket auksjonsform både innvirke på insentivene til deltagelse og ha provenyeffekter. Dette trekker i retning av at det er en betydelig sannsynlighet for at en åpen auksjon ville kunne gi et resultat nær minstepris og formodentlig vesentlig lavere enn det man med rimelighet kan betrakte som markedsverdien av ressursen.»,«markedssituasjonen ikke er direkte sammenlignbar og ... politiske målsettinger ikke nødvendigvis er like» Begrenset konkurranse vil med nødvendighet lede til lave priser, uavhengig av valg av format. Det samme gjelder med asymmetriske styrkeforhold (altså vesentlige forskjeller i betalingsvillighet og -evne); svake selskaper vil uansett ikke kunne vinne frem eller ha noen vesentlig innflydelse på prisene. Dersom man ønsker å legge til rette for deltagelse fra svake selskaper, må det gjøres gjennom begrensninger på, eller handicap for, de presumptivt sterkeste aktørene, for eksempel et tak på hvor store deler av frekvensene de kan vinne, slik man valgte i denne auksjonen.

Betydningen av minsteprisene blir dermed heller ikke egentlig avhengig av auksjonsformatet.at «I en åpen auksjonville det som følge av asymmetri i markedet være naturlig å søke å fastsette minstepriser som ligger nært opptil spektrumets markedsverdi, dvs. at myndighetene velger å operere med det som kan betegnes som høye minstepriser. En vesentlig ulempe knyttet til en slik fremgangsmåte med de usikkerheter som er forbundet med estimering av markedsverdi, vil være at myndighetene kan komme i skade for å overestimere spektrumets verdi og sette for høye minstepriser. Dette ville igjen med stor sannsynlighet føre til svekket konkurranse i auksjonen og kan til og med føre til at det ikke kommer inn bud i det hele tatt (i internasjonal sammenheng er dette ikke et ukjent fenomen i forbindelse med spektrumsauksjoner). Med et lukket auksjonsformat vil prisdannelsen i større grad være knyttet til budgivernes egne vurderinger av spektrumets verdi, og myndighetene kan legge til grunn minstepriser som med god margin ikke anses for å være satt for høyt i forhold til markedsverdi.» Minsteprisene kan få følger for deltagelse i auksjonen, i den forstand at potensielle budgivere som ikke er villige til å betale priser som ligger over minstenivået, vil la være å delta; slike budgivere ville imidlertid ikke under noen omstendighet kunne bidra til å drive prisene høyere enn de valgte minsteprisene. For øvrig er det ikke minstenivået, men på hvilket nivå man forventer at prisene skal ende, som vil være avgjørende for om potensielle budgivere vil delta i auksjonen; budgivere vil bare delta dersom de anser at det er en sjanse for at prisene blir lavere enn det de maksimalt er villige til å betale. Det er derfor ikke riktig at høyere minstepriser medfører lavere sluttpriser som følge av svekket konkurranse (bortsett fra i det ekstreme tilfelle at ingen vil delta og dermed ingenting blir solgt); høyere minstepriser vil imidlertid innebære en større risiko for at det ikke er kjøpere til alle frekvenser. Hvorvidt det er riktig at «med et lukket auksjonsformat vil prisdannelsen i større grad være knyttet til budgivernes egne vurderinger av spektrumets verdi» er, som forklart ovenfor, på ingen måte gitt; minsteprisene må således antas å få samme betydning med dette formatet som med andre formater.«Det antas at et auksjonsresultat som er basert på budgivernes estimat av markedsverdien, er bedre enn et resultat hvor minsteprisene fastsatt av ekommyndigheten er av avgjørende betydning. Videre antas det derfor at det bedre legges til rette for å oppnå et samfunns- økonomisk effektivt auksjonsresultat ved anvendelse av førsteprisregelen enn med en andreprisregel»

I henhold til Post- og teletilsynet (2013, s. 4), hadde myndighetene to primære formål med auksjonen:

«The first is to ensure that the auction achieves an efficient allocation of spectrum that promotes sustainable infrastructure-based competition in the mobile market and the availability of basic mobile broadband services in Norway. The second objective is to achieve a revenue in the auction that reflects the market value of the spectrum.»«auksjonsinntektens størrelse»

Det har vært en vanlig oppfatning ved tidligere tildelinger at hensynet til effisiens har hatt forrang, i den forstand at man først og fremst skulle velge et format som sikrer at frekvensressursene havner der de gjør størst nytte for seg, men at gitt at dette formålet er sikret, for øvrig kan legge til rette for et størst mulig proveny (i de første tildelingene med auksjon i Norge, var hensynet til proveny helt underordnet). Det er uklart om man denne gang mener at de to hensynene er mer sidestilte, i den forstand at man er villig til å risikere en ineffisient allokering dersom dette kan gi et høyere proveny.«det er fastsattat tildelingen skal imøtekomme både hensyn til effektiv ressursfordeling og til auksjonsinntektens størrelse. De beslutningene som er tatt utgjør et samlet rammeverk som skal balansere disse hensynene»«en samfunnsøkonomisk effektiv ressursfordeling vurderes i denne sammenheng å være en balansert fordeling av ressursene som legger til rette for minst tre bærekraftige mobilnett. Denne målsettingen er av så stor betydning at det på forhånd er sikret mot stor konsentrasjon av frekvensressursene hos enkelte tilbydere ved å fastsette frekvenstakene slik at det legges til rette for auksjonsresultater med minst tre vinnere. Det er dessuten en viktig målsetting ved auksjonen å tildele den såkalte dekningsblokken i 800 MHz- båndet. Videre er det viktig å legge til rette for at alle vinnere i auksjonen får sammenhengende spektrum. Det valgte auksjonsformat må således også sikre dette. Innenfor disse rammene tilde- les frekvensressursene så vidt det er mulig til den som verdsetter ressursene høyest.»; det synes å indikere at effisiens har forrang. Gitt at det er høyst usikkert, om ikke direkte tvilsomt, at det valgte formatet vil gi høyere proveny enn andre formater som ville sikret et effisient resultat, kan det se ut som myndighetene de facto har avveiet en usikker provenygevinst mot en risiko for en ineffisient ressursallokering.«det vet vi egentlig ikke»«her må man levere bud på det man vurderer frekvensressursene er verdt»

I faglitteraturen om auksjoner er det et grunnleggende resultat at det er en konflikt mellom hensynet til effisiens og hensynet til inntekten fra auksjonen. Dersom man ønsker et effisient resultat, er det grenser for stor inntekt auksjonen kan gi; ønsker man en større inntekt, må man være villig til å akseptere et ineffisient resultat. Det er derfor ikke mulig å få både i «pose og sekk».«Myndighetenehar lagt til grunn at en godt utformet auksjon gir høy sannsynlighet for en effektiv ressursallokering som ivaretar konkurransen i markedet og samtidig et proveny som gir staten en grunnrente som i rimelig grad reflekterer frekvensressursenes verdi.» Bruken av auksjon kan heller ikke i seg selv rettferdiggjøre et mål om proveny.«bruk av auksjon som tildelingsform viser at staten har anledning til å ta ut grunnrenten for frekvensressursens verdi.» Når man har valgt å benytte auksjoner som tildelingsform, snarere enn for eksempel «skjønnhetskonkurranser» der søkerne konkurrerer om raskest eller mest omfattende utbygging av tjenester, er det fordi auksjoner i større grad sikrer en effisient ressursallokering; den inntekt som genereres i en hensiktsmessig utformet auksjon, er simpelthen en bieffekt som er nødvendig for å sikre effisiens. Ønsker man å prioritere proveny som sådan, vil det gå på bekostning av effisiens.

Dette gjelder uansett om frekvensressursen gir opphav til en grunnrente. Grunnrenten er den avkastning som virksomhet baserte på ressursen kan oppnå utover normal avkastning på den investerte kapital og tilskrives derfor gjerne ressursen selv; ressursen gir så å si opphav til en meravkastning eller grunnrente. Det proveny myndighetene kan hente inn gjennom auksjonen eller avgifter på lisensene, vil dels trekke på grunnrenten og dels bli overveltet på virksomhetens kunder, til syvende og sist forbrukerne. Dersom hensikten er å trekke inn grunnrenten, gjøres det best gjennom en særskilt utformet grunnrenteskatt (skatt på overskudd), snarere enn gjennom å presse opp prisene i auksjonen, med det effisienstap det medfører. I det minste må utformingen av henholdsvis auksjonen og skatte- og avgiftsregimet sees i sammenheng om man ønsker et alt i alt størst proveny.

Det er for øvrig verdt å legge merke til at ekommyndighetenes virkemiddel for å oppnå høyere proveny, er å utsette aktørene for økonomisk risiko (samt høyere administrative kostnader, som vi kommer tilbake til nedenfor). Som forklart ovenfor, medfører det valgte format at budgiverne utsettes for større risiko enn med andre formater (enten man sammenligner med et åpent format eller et lukket format med andreprisregel), og at dette kan få dem til å by høyere dersom de er risikoaverse. For å sette det på spissen, kan man altså, ved å velge et lukket format med førsteprisregel, skremme aktørene til å betale mer for frekvensene enn det de ellers ville ha gjort. Det er vanskelig å tenke seg andre områder der offentlige myndigheter med overlegg ville utsette private aktører for økonomisk risiko i den hensikt å øke inntektene til statskassen.

Diskriminering

Kombinasjonen av et lukket auksjonsformat og en førsteprisregel innebærer med stor sannsynlighet at vinnerne vil betale forskjellige priser, også for sammenlignbare frekvensressurser. Det fikk vi et godt eksempel på i denne auksjonen, der TeliaSonera betalte nesten 40 prosent mer enn Telenor for ressurser som ihvertfall ikke er mer verdt. Dessuten er det en betydelig risiko for at det ikke er budgiverne med høyest verdsettelse, som vinner.

I og med at de ulike frekvensblokkene ikke er helt identiske, skal en forvente at verdiene, og dermed prisene, varierer mellom blokkene. Dersom prisdifferansene er større enn forskjellene i verdi skulle tilsi, innebærer det imidlertid prisdiskriminering; spesielt betyr det at selskapene betaler forskjellige priser for ressurser av lik verdi.

Det er i praksis vanskelig å eliminere muligheten for prisdiskriminering fullstendig, spesielt hvis frekvensressursene er av ulik kvalitet eller verdi. Muligheten kan imidlertid reduseres til et minimum med passende valg av auksjonsdesign.

Det såkalte SMRA-formatet (Simultaneous Multiple-Round Auction), som er det mest brukte formatet i frekvensauksjoner internasjonalt, og som også har vært benyttet flere ganger i Norge, legger ikke bare til rette for minimal prisdiskriminering, men lar også budgiverne selv ta kontrollen over i hvilken grad de blir utsatt for slik diskriminering.

SMRA er et åpent format der budgiverne betaler priser som tilsvarer det de er villige til å by. I den versjonen som tidligere har vært brukt i Norge (såvel som i enkelte andre land), har budgiverne mulighet til å flytte sine bud mellom frekvensblokker. De kan dermed flytte bud fra blokker som fremstår som relativt dyre til blokker som er billigere, og derved unngå å ende opp med å betale uforholdsmessig mye for enkelte blokker. Slik arbitrasje bidrar også til utjevne prisforskjeller som ikke reflekterer verdiforskjeller. Erfaringen fra auksjoner basert på SMRA-formatet, er at budgiverne benytter seg av flyttemuligheten, og at prisene derfor tenderer til å bli relativt like på tvers av blokkene (dog med forskjeller som reflekterer at blokkene kan ha ulik verdi).

SMRA-formatet sørger også for at budgiverne med høyest verdsettelse vinner auksjonen. I og med at budgiverne kan justere sine bud underveis, og at de kan flytte sine bud til de blokkene som fremstår som relativt sett mest attraktive, hensyn tatt både til den underliggende verdi og de priser man må betale for å vinne dem, sikrer man at ressursene havner hos de budgiverne som verdsetter dem høyest.

Med det lukkede formatet ekommyndighetene valgte, er budgiverne henvist til å gjette på hvordan konkurrentene vil by. Samtidig tvinger førsteprisregelen dem til å avveie sannsynligheten for å vinne mot prisen de må betale dersom de vinner. Det er dermed betydelig sjanse for at budgiverne vil angre sine bud når de ser resultatet av auksjonen; spesielt er det grunn til å regne med at tapende budgivere ville ha vært villige til å by høyere dersom de oppdager at konkurrentenes bød høyere enn forventet (slik vi må kunne anta at Tele2 ville i denne auksjonen). Utfallet får dermed et preg av tilfeldighet, der flaks snarere enn betalingsvillighet avgjør hvem som vinner frem og hvor frekvensressursene havner.

Slik sett blir relevante forhold – og spesielt betalingsvillighet eller verdsettelse – ikke tilstrekkelig hensyntatt med det valgte formatet. I motsetning til et åpent format, eller et lukket format med andreprisregel, vil ikke budene fullt ut reflektere budgivernes verdsettelser. Det betyr at heller ikke tildelingen av ressursene vil ta fullt hensyn til verdsettelsene. Istedenfor kommer det inn et element av tilfeldighet som innebærer at tildelingen ikke realiserer den mest effisiente allokeringen av ressursene.

Oppsummeringsmessig er det altså klart at ekommyndighetene kunne ha valgt et format som i realiteten eliminerte diskriminering mellom budgiverne.«i en åpen auksjon som f. eks. en CCA med en andreprisregel, vil asymmetriske priser også kunne bli resultatet» Istedenfor har man valgt et format der det er en betydelig sannsynlighet for at frekvensressursene ikke ender opp hos de selskapene som verdsetter dem høyest, og der betalingen vil variere mer mellom selskapene enn det ulikheter i verdiene av ressursene skulle tilsi. Slik sett bygger ikke tildelingsprosessen på alle relevante forhold.

Kombinatoriske bud

Ekommyndighetene valgte å la budgiverne by på kombinasjoner eller pakker av frekvensblokker snarere enn å inngi uavhengige bud på individuelle blokker. Gitt at man har valgt et lukket format, er det gode grunner til også å velge kombinatoriske bud, selvom dette bidrar til å gjøre auksjonen mer kompleks. Hadde man istedenfor valgt et åpent format, kunne man unngått denne kompleksiteten og dermed gjort det enklere for budgiverne både å forberede seg til og by i auksjonen.

Kombinatoriske bud gir budgiverne mulighet til å betinge bud på enkeltblokker på at man vinner frem også på de andre blokkene man er interessert i. Derved forhindrer man at budgivere ender opp med små eller fragmenterte frekvensressurser som har liten eller ingen verdi, det såkalte «eksponeringsproblemet» (eng. Exposure Problem).

Med det lukkede formatet, der budgiverne ikke vet hvordan konkurrentene vil by, er de henvist til å legge inn bud ikke bare på de mest interessante kombinasjonene, men også på kombinasjoner som forsåvidt ikke har så stor interesse, men som man kan ende opp med dersom budene på de mest interessante kombinasjonene ikke vinner frem. Budgiverne må med andre ord vurdere et stort antall kombinasjoner av frekvenser, hvorav mange i utgangspunktet bare har hypotetisk interesse. Det er både kostbart og krevende å foreta slike verdsettelser, særlig når man i tillegg til å fastsette verdien for egen del, er nødt til å anslå verdiene og budene til konkurrentene.

Med et åpent format kan budgiverne konsentrere oppmerksomheten om de mest attraktive frekvensressursene. Underveis i auksjonen kan det vise seg at prisene utvikler seg på en slik måte at andre kombinasjoner fremstår som aktuelle. I praksis vil det imidlertid være snakk om et begrenset antall aktuelle kombinasjoner, avhengig av hvordan auksjonen forløper. Dessuten kan man nyttiggjøre seg informasjonen om prisutviklingen gjennom auksjonen (og således den underliggende etterspørsel) når man verdsetter ressursene.

Med et åpent format, der budgiverne har anledning til å flytte sine bud mellom frekvensblokker, er også eksponeringsproblemet begrenset; budgiverne kan gjennom å justere sine bud, sørge for at de kun ender opp med blokkombinasjoner som har reell verdi. I slike auksjoner er det derfor unødvendig å komplisere budgivningen ved å kreve at deltagerne skal by på kombinasjoner snarere enn individuelle blokker.

Kompleksitet

Kombinasjonen av et lukket format, førsteprisregel og kombinatoriske bud gjør auksjonen ualminnelig kompleks for budgiverne.

Som forklart ovenfor, er budgiverne nødt til å vurdere et stort antall blokkombinasjoner, hvorav mange vil være mer eller mindre hypotetiske. Budgiverne er nødt til å verdsette disse blokkkombinasjonene ikke bare for egen, men også for konkurrentenes del. Det er nødvendig for å kunne forutse hvordan konkurrentene vil by og dermed hvilken sannsynlighet ulike bud har for å vinne frem. Budgiverne er også nødt til å utarbeide en samlet budstrategi for alle mulige blokkombinasjoner. Denne strategien må avveie sannsynligheten for å vinne den enkelte kombinasjon mot den pris man må betale dersom man vinner. Dernest må strategien avveie budene for de ulike kombinasjonene, slik at man i størst mulig grad sikrer at man ender opp med én av de kombinasjonene man er mest interessert i.

Kompleksiteten er av særlig stor betydning for nye selskaper og selskaper med begrensede ressurser. Nye selskaper vil ha dårligere muligheter for å vurdere verdien av frekvensressursene både for egen og konkurrentenes del enn mer etablerte selskaper som kjenner markedet godt; dermed har nye selskaper også dårligere forutsetninger for å utarbeide en optimal budstrategi. Selskaper med begrensede ressurser vil ikke ha mulighet til å gjennomføre det omfattende arbeidet som er nødvendig for å verdsette ressursene og utarbeide budstrategi.

Hadde ekommyndighetene istedenfor valgt et åpent format, slik som SMRA, ville man ikke bare ha redusert kompleksitet for budgiverne, men også stilt dem mer likt. Med et slikt format ville det ikke være nødvendig å foreta like omfattende forberedelser. Dessuten kunne selskapene utnytte den informasjon som fremkom gjennom auksjonens gang til å oppdatere både sine egne og anslagene for konkurrentenes verdsettelser. I og med at budgiverne ville ha tilgang til samme informasjon gjennom auksjonen, ville man utjevne noe av den asymmetrien som skapes av ulik markedserfaring og forskjellig tilgang på relevante ressurser.

Kostnader

Ekommyndighetene valgte et auksjonsformat som medfører store kostnader, om ikke for myndighetene selv, så for potensielle og faktiske budgivere.

Kostnadene ved en auksjon kan deles i dem som påløper i forbindelse med forberedelsene til auksjonen, og dem som påløper i forbindelse med gjennomføringen av den. Vi kan også skjelne mellom kostnadene for myndighetene som organiserer auksjonen, og kostnadene for deltagerne.

For myndighetene er kostnadene knyttet til både forberedelser og gjennomføring antageligvis mindre med det valgte format enn om man hadde valgt et mer tradisjonelt, åpent format, som for eksempel en SMRA, selvom forskjellene neppe er vesentlige. Det gjelder først og fremst kostnader knyttet til gjennomføringen, idet en lukket auksjon ikke krever det samme tekniske opplegg som en åpen auksjon og dessuten foregår over kortere tid. Forberedelsene til auksjonen avhenger i mindre grad av auksjonsformatet.

For deltagerne er også kostnadene knyttet til deltagelse i selve auksjonen mindre enn om man hadde valgt et åpent format, først og fremst fordi auksjonen går over kortere tid. Man behøver heller ikke etablere og trene et dedikert auksjonsteam som skal forestå budgivningen, slik man gjerne gjør når man skal delta i en auksjon med et åpent format.

Til gjengjeld er kostnadene knyttet til å verdsette frekvensressursene og utarbeide budstrategi større med det valgte format. Som forklart ovenfor, må budgiverne vurdere et stort antall forskjellige blokkombinasjoner, ikke bare for egen del, men også for potensielle konkurrenter. Dessuten må man foreta ulike analyser for å kartlegge konkurrentenes mulige og sannsynlige budstrategier. Selv de største selskaper kan mangle den ekspertise som er nødvendig for å foreta slike analyser og vurderinger, og man er derfor ofte nødt til å hyre inn ekspertise utenfra, i form av konsulenttjenester. Med et så stort og omfattende arbeid som det her er snakk om, blir både den interne og eksterne ressursbruken omfattende.

Hadde man valgt et åpent format, ville forberedelsene knyttet til verdsettelse, konkurrentanalyse og strategiutforming vært mindre, i og med at man bare behøvde å verdsette de kombinasjoner som ble aktuelle gjennom auksjonen, og fordi man underveis ville fått informasjon om hvordan konkurrentene byr, og dermed verdsetter, frekvensressursene.«For øvrig bemerkes at kostnader forbundet med å delta i auksjonen er mindre ved en lukket auksjon enn ved en auksjon med åpne budrunder over en ubestemt tidsperiode, hvor budgiveren muligens også må oppdatere verdisetting og budstrategi løpende.

Konklusjon

Ekommyndighetene valgte et format for auksjonen av frekvenser i 800, 900 og 1800 MHz-båndene som ikke bare er utradisjonelt og uprøvet for denne type auksjoner, men som også er lite egnet for å nå målsetningen om en effisient bruk av frekvensressursene. Såvidt vites har ingen andre ekommyndigheter valgt å benytte et slikt formatet for så store, sammensatte og verdifulle frekvensressurser. Formatet innebærer en betydelig risiko både for at ressursene ikke havner hos de selskaper som kan utnytte dem på den mest verdifulle måte, og at selskapene betaler diskriminerende priser.

Det synes som ekommyndighetene valgte formatet i den tro at det skulle medføre høyere priser og dermed større proveny enn mer tradisjonelle formater. Det er ikke gitt at dette er riktig. Det betyr imidlertid at myndighetene ikke bare har vært villige til å påføre budgiverne økonomisk risiko og større kostnader for å få dem til å by høyere, men også at myndighetene har vært villige til å renonsere på hensynet til en effisient allokering av ressursene for en usikker provenygevinst.

Det er for øvrig verdt å påpeke at auksjonsformatet i seg selv gjør det vanskeligere å bedømme om auksjonen har vært vellykket i ekomlovens forstand. Auksjonen er utformet slik at man med stor sannsynlig får allokert alle, eller ihvertfall store deler av ressursene, til priser som overstiger minsteprisene. Hvorvidt denne ressursallokeringen er effisient, og om provenyet står i et rimelig forhold til verdien av ressursene, kan imidlertid bare avgjøres med utgangspunkt i budgivernes verdsettelser. Auksjonsformatet gjør imidlertid at disse verdsettelsene ikke blir synliggjort gjennom auksjonen, og dermed mangler man den avgjørende informasjonen for å kunne evaluere auksjonsresultatet.

Utfallet av auksjonen kan imidlertid tyde på at ihvertfall prisene ville vært høyere med et åpent format. Det er tilstrekkelig at Tele2 hadde en maksimal verdsettelse mellom det Telenor og TeliaSonera faktisk betalte – som nødvendigvis måtte være lavere enn deres betalingsvillighet – hvilket ikke virker urimelig. At Telco Data var villig til å betale så mye, må antas å dra opp verdsettelsen for de øvrige selskapene, og styrker antagelsen. Det faktum at deler av ressursene i 1800-båndet ikke ble solgt, er i seg selv ineffisient, men om et annet format ville gitt andre vinnere, er et åpent spørsmål.

Referanser

Klemperer, P. D. (1998). Auctions with Almost Common Values European Economic Review 42, 757–69.

Klemperer, P. D. (1999). Auction Theory: a Guide to the Literature Journal of Economic Surveys 13, 227–86.

Klemperer, P. D. (2002a). The Biggest Auction Ever: the Sale of the British 3G Telecom Licences Economic Journal 112, C74–96.

Klemperer, P. D. (2002b). What Really Matters in Auction Design Journal of Economic Perspectives 16(1), 169–189.

Post- og teletilsynet (2013). 800, 900 and 1800 MHz auction – auction rules. Dokument datert 28. oktober 2013.

Samferdselsdepartementet (2011). Høring om tildeling av frekvenser i 800 MHz- båndet herunder spørsmålsstillinger knyttet til tildeling av frekvensressurser i 900 og 1800 MHz-båndene. Dokument datert 5. april 2011.

Samferdselsdepartementet (2013). Tildeling av frekvensressurser i 800, 900 og 1800 MHz-båndene. Brev til Post- og teletilsynet datert 19. april 2013.

Samferdselsdepartementet og Post- og teletilsynet (2013). Auksjon av 800 MHz-, 900 MHz- og 1800 MHz-båndene – Samferdselsdepartementets og Post- og tele- tilsynets vurderinger etter høring. Dokument datert 28. oktober 2013.