Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 1 2013Tilbake til artikkeloversikt

Agnar Sandmos bidrag til offentlig økonomi

VIDAR CHRISTIANSENUniversitetet i Oslo

Agnar Sandmo har levert banebrytende bidrag til mange områder av samfunnsøkonomien og økonomisk teori spesielt. Likevel vil mange av oss som arbeider innenfor offentlig økonomi, regne han som vår mann. Jeg håper det vil framgå av det følgende hvorfor vi oppfatter det slik. Jeg skal forsøke å tegne et bilde av Sandmos arbeider innenfor offentlig økonomi som forhåpentlig kan få fram både hans hovedbidrag og bredden i hans innsats, men uten ambisjon om å være uttømmende. Dertil er omfanget for stort.

Agnar Sandmo har bidratt faglig gjennom nesten alle de roller som er tenkelige for en forsker og professor. Tallrike tidligere studenter vil trekke fram hans forelesninger. Mange dr.oeconer vil framheve hans veiledning. Enda flere fagfeller har gledet seg over hans glitrende plenumsforeles-ninger og andre presentasjoner på nasjonale og internasjonale konferanser. Det er typisk at han ofte blir satt opp som innledningsforeleser med visshet om at han vil sette forsamlingen i den rette stemning. Mange kollegaer har hatt stor nytte (og glede!) av samtaler og av kommentarer til egen forskning. Likevel er det grunn til å legge hovedvekt på Agnar Sandmos forskningsinnsats og tilhørende publikasjoner av den enkle grunn at hans øvrige bidrag ikke ville vært de samme uten å ha vært gjennomført forskningsbaserte. Framhevingen av forskningsresultater blir imidlertid mangelfull om en ikke kopler sammen Sandmos analytiske ferdigheter med hans pedagogiske talent og formuleringsevne. Det er denne helheten som gir hans forskningsarbeider den posisjonen de har.

OPTIMAL BESKATNING

Mange tenker nok primært på Sandmo som skatteforsker. Det er gode grunner til det uten at vi dermed glemmer hans mange øvrige bidrag. 1970-tallet var gylne år for skatteforskningen, som fikk et betydelig løft anført av de tre senere Nobelpris-vinnerne Diamond, Mirrlees og Stiglitz, og andre store navn, der Sandmo er ett av dem. Allerede før 1970 eksisterte det bidrag til det som i dag er kjent som teorien for optimal beskatning, men de hadde ikke egentlig satt sitt preg på faget.

Den tidlige litteraturen om optimal beskatning inneholdt en del forvirrende uklarheter og inkonsistenser. I denne situasjonen gjorde Sandmo et viktig oppryddingsarbeid ved hjelp av sin klarhet og pedagogiske framstillingsevne. I artikkelen «A note on the structure of optimal taxation» i American Economic Review 1974 klargjorde han betingelsene for at det skal være optimalt å ha uniforme eller ikke-uniforme prosentvise vareskatter. Det vises at tidligere argumenter for uniforme skattesatser implisitt eller eksplisitt antar at det eksisterer eksogen inntekt, som vil gjøre proporsjonale skatter ekvivalente med lumpsum-skatt. Når det ikke eksisterer eksogen inntekt, men for eksempel bare arbeidsinntekt, slik det er vanlig å forutsette i teorien for optimal beskatning, krever uniform optimal beskatning en spesiell etterspørselsstruktur. Økt inntekt må gi samme prosentvise økning i forbruket av alle varer, og i hvilket forhold varene kan substituere hverandre, må være uavhengig av arbeidstilbudet.

Dette var den første av en rekke artikler egnet til å klargjøre de tidlige resultatene i optimal beskatning både for den «indre krets» av skatteforskere og en videre krets av interesserte. I denne sammenheng vil jeg særlig framheve Sandmos oversiktsartikkel «Optimal taxation. An introduction to the literature» (Sandmo 1976) og senere artikkelen «A reinterpretation of elasticity formulae in optimum tax theory» (Sandmo 1987). Resultater som Ramsey-regelen, den inverse elastisitetsregel og Corlett-Hague-resultatet framstilles klart og pedagogisk. Selv om dette nå er relativt velkjente resultater for mange, kan det være nyttig å minne om hovedinnholdet. Ramsey-regelen kan framstilles på flere måter, men en populær form er å si at ved krav om et lite skattebeløp skal skattesatsene på de enkelte varer settes slik at etterspørselen etter alle varer reduseres relativt like sterkt for kompenserte prisendringer. Den inverse elastisi-tetsregel følger som et spesialtilfelle der kryssprisvirknin-gene antas å være null. Da skal den relative skattesatsen på en vare være proporsjonal med den inverse direkte elastisiteten i etterspørselen etter varen. Intuisjonen er at effektivitetstapet ved den vridning som oppstår, er mindre jo mindre etterspørselen vris bort fra den skattlagte varen. Corlett-Hague-resultatet sier at en skal beskatte relativt sterkest de varene som er sterkest komplementære med fritid slik det kommer til uttrykk i krysspriselastisitetene. Siden vridningen av arbeidstilbudet er det fundamentale, bør en beskatte varer slik at arbeidstilbudet reduseres minst mulig. Ved å bruke ulike innfallsvinkler klargjør Sandmo både innholdet i hvert resultat og ikke minst sammenhengene mellom dem.

Det er vanlig å karakterisere optimale skattesatser ved hjelp av kompenserte elastisiteter med den begrunnelse at inntektseffekter vil en få ved enhver skatt, også ikke-vridende lumpsum-skatter. Faktisk er formålet med skatter å redusere privat kjøpekraft og påføre forbrukerne inntektseffekter. Sandmo snur perspektivet og viser at forbruket bør reduseres sterkest der inntektselastisitetene er store. Dette gir den innsikt at vridende skatter bør innrettes slik at de imiterer lumpsum-skatter ved å gi forbruksendringer som ligger nærmest mulig opp til dem en får ved ikke-vridende skatter. Dermed minimeres vridningseffektene, og dette er stadig konsistent med at det er substitusjonsvirkningene som skaper vridninger, slik Sandmo sterkt understreker. En ytterligere kilde til forvirring var at det kan utledes inverse elastisitetsresultater der det er ikke-kompenserte elastisiteter som inngår. Sandmo viser ved en elegant omformulering av uttrykkene at selv om dette er tilfelle, er det forskjeller i kompenserte elastisiteter som kan begrunne forskjeller i skattesatser.

Mens mange av de tidlige bidragene til teori for optimal beskatning rendyrket effektivitetsaspekter, fikk avveining mellom fordeling og effektivitet i skattepolitikken etterhvert økende oppmerksomhet. Også her bidro Sandmo ved å karakterisere den optimale beskatning når en må foreta slik avveining innenfor et regime med gitte lønnsforskjeller (Dixit og Sandmo, 1977) og senere innenfor andre avlønningssystemer (Persson og Sandmo, 2005).

Selv etter gjennombruddet for teori for optimal beskatning besto den oppfatning at eksternalitetsgenererende varer skulle beskattes med en avgift lik den marginale skade i optimum – en såkalt pigouavgift. Men hva om en både ønsket å korrigere for eksterne virkninger og trengte mer enn pigouavgiftsprovenyet for å finansiere offentlig virksomhet? Dette var spørsmålet i Sandmo (1975), publisert i The Swedish Journal of Economics – ikke akkurat et tidsskrift som ellers publiserte artikler egnet til å oppnå et halvt tusen siteringer. Teorien på dette området har utviklet seg på noen tiår, men det som er blitt stående som et referansepunkt i nest-beste-litteraturen om eksternali-tetskorrigerende og vridende skatter, er Sandmos additivi-tetsresultat, som er blitt et begrep i litteraturen. Analysen tar for seg beskatning av et antall varer der én forårsaker en negativ ekstern virkning, og en tradisjonell pigouavgift ikke gir tilstrekkelig proveny. Det utledes en karakterisering av skatten på hver vare. Følgende resultater er da slående. Karakteriseringen av skatten på de «rene» varene har samme form som reglene for optimal beskatning av varer i fravær av alle eksternaliteter. Den eksterne virkningen inngår bare i karakteriseringen av skatten på varen som medfører ekstern kostnad, og her inngår eksternalitets-leddet additivt. En viktig implikasjon er at eksternaliteten i seg selv ikke er et argument for skatt (eller subsidium) på andre varer. En annen innsikt er at den samlede avgiften på den eksternalitetsskapende varen er et veid gjennomsnitt av den eksterne marginalkostnaden og den effektivitetsvirkning som følger med vridende skatter. Disse resultatene utledes først innenfor en modell med identiske individer, der bare vareskatter og ikke lumpsum-skatter er mulige, og generaliseres i en modell med heterogene individer og fordelingshensyn, noe som gjør det mer realistisk å forutsette bort lumpsum-skatter.

SKATT OG NYTTE-KOSTNADSANALYSE

Mye av den tidlige teori for optimal beskatning antar svært ad hoc at de eneste skattene som er mulige, er vridende skatter, gjerne i form av vareskatter eller proporsjonal inntektsskatt, samtidig som det forutsettes at befolkningen består av identiske individer. Problemet med denne tilnærmelsen er at det ikke er god grunn til å ha vridende skatter hvis alle er like. En kan greie seg med en koppskatt, også kjent som poll tax. Når en må ha vridende skatter, er det fordi en legger evneprinsippet til grunn for beskatningen, og fordi individspesifikke lumpsum-skatter ikke er mulige. Da blir det rart å diskutere vridende skatter i en modell der alle er like, og fordelingshensyn er forutsatt bort, slik at evneprinsippet er irrelevant. Nå kan det argumenteres for at modellen selv med denne forenkling får fram effektivitets-avveininger en står overfor også i mer realistiske modeller. Imidlertid kan analysen i andre henseender bli villedende. Et godt eksempel på dette finner en i litteraturen om marginal skattefinansieringskostnad, internasjonalt kjent som marginal cost of public funds. Standardintuisjonen er følgende. Skatter er vridende. Skal en finansiere mer av et gode finansiert av det offentlige, må skattene settes opp. Det gir mer vridende skatter, og det er en kostnad ved forsyningen av godet, som kommer i tillegg til den vanlige ressurskostnaden som oppstår når ressurser må tas fra annen produksjon. Skattefinansieringskostnaden følger direkte av modellforutsetningene. Skattene kan per forutsetning bare gjøre skade siden det ikke er grunner til å ha vridninger. Denne tilnærmelsen ser ut til å være grunnlaget for de norske retningslinjene for nyttekostnadsanalyse der eksistensen av vridende skatter direkte brukes som en begrunnelse for å regne med en skattefinansieringskostnad på 0,2 per krone offentlig utgift.

Perspektivet blir et annet så snart en erkjenner at grunnen til å ha vridende skatter er fordeling (evneprinsipp). Da må skaden i form av vridninger ved positiv marginalskatt veies opp mot den fordelingsgevinst en oppnår. Skatter er ikke udelt skadelige.

Marginal skattefinansieringskostnad ut fra et slikt perspektiv er drøftet av Sandmo (1998) i artikkelen «Redistribution and the marginal cost of public funds». Det foreligger en lineær inntektsskatt som brukes til å finansiere et kollektivt gode som tilbys av det offentlige. Befolkningen består av individer som har ulik lønnssats og tilpasser sitt arbeidstilbud til lønn og skatt. Inntektsskatten utformes ut fra effektivitets- og fordelingshensyn. Med den forutsetning at myndighetene har ulikhetsaversjon vil en bruke skattepolitikken til utjamning, men de vridninger som da oppstår, gjør at en stopper omfordelingen i et punkt der den sosiale grensenytte av inntekt er negativt korrelert med inntekt. Sandmo viser at da vil en generelt trekke inn fordelingsvirkninger i nyttekostnadsanalysen av økt offentlig tilbud.

Mer av det offentlige godet kan finansieres ved økt marginalskatt eller økt koppskatt på alle, eventuelt redusert overføring til alle. Ved optimal beskatning vil en være indifferent mellom de to alternativene. Sandmo definerer den marginale skattefinansieringskostnad som kostnaden ved å trekke inn en ekstra offentlig krone målt i inntektstap for personen med gjennomsnittlig sosial grensenytte av inntekt, eller med andre ord inntektstap for befolkningen når alle bærer samme andel av den ekstra skattebyrden. Sandmo viser at da er den marginale skattefinansierings-kostnad mindre enn én. Grunnen er at når alle får økt koppskatt (redusert overføring), vil det utløse en positiv inntektseffekt på arbeidstilbudet. Dette er en effektivitetsgevinst når en i utgangspunktet har en negativ vridning av arbeidstilbudet. Dersom en alternativt finansierte et større offentlig budsjett ved å øke marginalskatten for alle, ville formodentlig vridningseffekten forsterkes, og det ville slik sett oppstå et større effektivitetstap. Imidlertid ville da en større del av skattebyrden falle på dem som er rikere og har lavere sosial grensenytte av inntekt. Den velferdsvektede byrden på befolkningen blir dermed den samme som ved koppskattfinansiering på marginen. Den ekstra kostnaden i form av vridninger ved å gjøre skatten mer progressiv er ikke en finansieringskostnad, men en fordelingskostnad.

Et tidligere og mer spesifikt bidrag til det teoretiske grunnlaget for nytte-kostnadsanalyse er drøftingen av kalkulasjonsrente for offentlig investeringer i Dréze og Sandmo (1971). Her presenteres på en instruktiv måte et viktig tankeskjema for å kunne bestemme kalkulasjonsrenten. Analysen bygger på alternativkostnadstankegang. Offentlig investering vil fortrenge privat forbruk eller privat investering eller kreve utenlandsopplåning. Alternativkostnaden blir bestemt av forbrukernes krav til avkastning på privat sparing (villighet til å avstå forbruk), lånerenten på verdensmarkedet og avkastningsraten på private investeringer. Den siste, avhenger både av rente og av skatt på privat kapitalavkastning. Jo høyere skattesats, jo mindre blir investert, og dess høyere blir den samfunnsøkonomiske marginalavkastningen. Kalkulasjonsrenten eller avkastningskravet til offentlig investering er da et veid gjennomsnitt av alternativkostnadene med vekter bestemt av hva som skjer med i private investeringer, privat forbruk og utenlandsopplåning.

SKATTEUNNDRAGELSE

Ingen omtale av Agnar Sandmos innsats kommer utenom hans fellesarbeid med Allingham fra 1972 med deres analyse av skatteunndragelse. Med sine nærmere 2500 siteringer (iflg Google Scholar) er dette et usedvanlig innflytelsesrikt pionerarbeid, som sammen med en rekke oppfølgingsarbeider fram til nå (Sandmo 1981, 2005, 2012) har preget hele dette forskningsområdet. Starten var en grunnmodell som antar at en skattyter har en gitt skattepliktig inntekt, eller annet skattegrunnlag, som han helt eller delvis kan oppgi til beskatning. Velger skatteyteren å underrapportere og dermed unndra skatt, er to utfall mulige: Han lykkes med unndragelsen og sparer skatt, eller han avsløres og må betale straffeskatt som er høyere enn ordinær skatt. Det er en gitt sannsynlighet for å bli avslørt. Skatteyteren antas å være risikoavers og å maksimere forventet nytte.

Ved hjelp av komparativ statikk kan modellen brukes til å analysere virkninger av politikk- og andre eksogene variabler. Ved proporsjonal skatt vil skattesatsen ha motstridende effekter på omfanget av unndragelsen. Inntektseffekten taler for redusert unndragelse ut fra den vanlige antakelse at en vil ta mindre risiko når en har lavere disponibel inntekt (eller formue). Substitusjonseffekten taler derimot for høyere unndragelse. Det blir mer å vinne på å unndra en marginal krone når skattesatsen er høyere. Ved en ren marginalskatteøkning er dette den relevante effekten. Høyere risiko for å bli oppdaget taler naturlig nok for mindre unndragelse. Et ytterligere moment er at det kan være stigma eller samvittighetskvaler forbundet med unndragelse. Dette er bare ett eksempel på en lang rekke mulige utvidelser av den stiliserte grunnmodellen, som Sandmo selv og mange andre har kommet med. Egentlig startet raffineringen av basismodellen allerede i den opprinnelige artikkelen. Det påpekes for eksempel hvordan sannsynligheten for oppdagelse kan avhenge av yrke, og hvordan den kan variere med hvor mye inntekt en oppgir. Et større skritt var å utvide modellen til mange perioder og analysere hvordan skatteunndragelsen utvikler seg over tid når avsløring av ett års skatteunndragelse kan føre til at også ens tidligere uærlighet blir avdekket.

En interessant videreføring av teorien er å anta at den enkeltes tilbøyelighet til å unndra skatt avhenger av omfanget av skatteunndragelse ellers i befolkningen; noe som kan lede til multiple likevekter med gjennomgående høy eller lav unndragelse. En viktig utvidelse er også å se på samspill mellom skatteunndragelse og arbeidstilbud både i form av timer arbeidet, valg mellom hvitt og svart arbeid og valg av yrke. Gjennom slike kanaler får skatteunndragelsen potensielt større realøkonomiske virkninger gjennom omfanget av skattevridninger i tillegg til fordeling.

Et punkt i analysen som har forårsaket mye diskusjon, er betingelsen for at skattyteren overhodet skal ønske å unndra skatt. Den enkle betingelsen for at unndragelse skal finne sted, er at den ordinære skattesatsen overstiger forventet straffeskatt. Mange har hevdet at siden sannsynligheten for å bli avslørt er lav, predikerer modellen mye mer omfattende unndragelse enn det en observerer. Sandmo (2012) peker på en rekke momenter av betydning for denne saken. I tillegg til stigmaargumentet trekker han fram at rapportering fra tredjepart, for eksempel arbeidsgiver eller banker, i praksis gjør unndragelse umulig (sannsynligheten er ikke liten, men én!). Det er også viktig å skjelne mellom avsløringssannsynligheter for ulike inntektstyper og for forskjellige former for andre skattegrunnlag.

KAPITAL- OG SELSKAPSBESKATNING

Ytterligere et skatteområde hvor Agnar Sandmo har satt spor etter seg, er kapital- og bedriftsbeskatning. Det internasjonalt mest kjente bidraget er antakelig hans fellesarbeid med Tony Atkinson fra 1980 om beskatning av sparing. Forfatterne betrakter en overlappende generasjonsmodell med eksogen vekstrate for befolkningen. Hvert individ lever i to perioder. Det arbeider og sparer i første periode av livet og nyter fruktene av sparing i andre periode. Produksjonen er bestemt av arbeid og kapital. Forbruk og velferd avhenger av kapitalintensitet (som i Solows vekstmodell), og hvordan hver generasjon fordeler sin tid mellom arbeid og fritid og fordeler forbruket sitt mellom de to livsperiodene. Det er mulig å skattlegge arbeidsinntekt, renteinntekt og forbruk. Hvordan skatteinnkrevingen fordeles på de tre instrumentene, bestemmer hvilke vridninger som oppstår mellom fritid og arbeid (materielt forbruk) og mellom forbruk i ulike perioder.

Anta først at kapitalintensiteten i produksjonen er den ønskelige, og renten er lik vekstraten for økonomien. Modellen er da ekvivalent med standardmodellen med ett ikke-beskattet gode (fritid) og to beskattede goder (materielt forbruk i de to periodene). Dermed kan optimal beskatning karakteriseres ved hjelp av Corlett-Hague- resultatet vi omtalte ovenfor. Dersom forbruket i en periode ikke er mer komplementært med eller alternativt til fritid enn forbruket i en annen periode, bør forbruket beskattet relativt like hardt i hver periode. Dette svarer til at renteinntekt ikke beskattes og at eventuell beskatning av forbruk skjer ved en konstant skattesats på forbruk. Dette svarer til at en har (lineær) utgiftsskatt. Konklusjonen er imidlertid at det ikke er empirisk grunnlag for å si at dette er optimalt eller om det snarere er bedre med generell inntektsskatt eller en annen form for det vi nå vil kalle dual inntektsskatt.

Dersom kapitalintensiteten er lavere enn den som er ønskelig på lang sikt, og renten overstiger vekstraten for økonomien, styrkes argumentet for skatt på renteinntekt. Dette kan virke overraskende siden det oppstår en negativ substitusjonseffekt på sparingen. Imidlertid vil en overføring av skatteoppkreving fra renteinntekt til arbeidsinntekt føre til at skatten forskyves fra første til andre periode i livet, og dette vil stimulere sparingen og kapitaldannelsen.

I tillegg til sparing har Sandmo vært opptatt av porteføljevalg, ikke minst under usikkerhet. I Sandmo (1989) analyseres skattevirkninger på plassering av en gitt initialformue i flere usikre aktiva og eventuelt ett sikkert. Dette utvider den konvensjonelle modellen med to aktiva der ett er usikkert og ett sikkert. Artikkelen kaster nytt lys over den konvensjonelle oppfatningen av skatt og risikotaking.

I et antall arbeider har Sandmo klarlagt virkninger av selskapsskatter. I Sandmo (1974) diskuterer han hvordan avskrivningssatser som ikke svarer til faktisk depre-siering, ufullstendige rentefradrag og gal behandling av kapitalgevinster kan gjøre overskuddsskatt på selskaper ikke-nøytral, gi uheldige investeringsinsentiver og diskriminere mellom ulike typer investeringer. For eksempel vil ufullstendig rentefradrag favorisere kortsiktig kapital. Med for rask avskrivning er det et element av kapitalsubsidiering. Hvis skattereglene er slik at overskuddsskatten er nøytral, svarer den ut fra vanlig oppfatning til en kontantstrømskatt. I Sandmo (1979) problematiseres dette ved å påpeke at ekvivalensen bare gjelder dersom kontantstrømskattesatsen er konstant over tid, noe som ikke behøver å være tilfelle for eksempel fordi en ønsker å variere skattesatsen som en del av konjunkturpolitikken.

VELFERDSSTAT OG INSENTIVER

En viktig del av Agnar Sandmos arbeid og mye av hans formidling har dreid seg om velferdsstat, sosiale ordninger og ansvars- eller arbeidsfordeling mellom offentlig og privat sektor både når det gjelder finansiering og produksjon (ett eksempel er Sandmo, 1991). Her gis brede oversikter over markedssvikt og velferdsstaten som omfordelings- og forsikringsmekanisme. Her omtales behov for offentlige inngrep og deres begrensninger. Her analyseres skatte-vridningskostnader og insentivproblemer ved offentlige ordninger og behov for stabile sosiale ordninger skjermet for markedssystemets konkurranse og konkursfare, for eksempel i eldreomsorgen. Det er typisk at han spenner over et bredt register av argumenter fra «harde økonomar-gumenter» for prestasjonslønn til indre motivasjon eller korpsånd. Som han en gang sa i en forelesning: «Kanskje er det ikke bare den pekuniære belønning som er avgjørende for offentlig tjenesteyting. Kanskje er det en liten indre stemme som sier: Posten skal fram!»

REFERANSER

Dréze J.H. og A. Sandmo (1971). Discount rates for public investment in closed and open economies, Economica 38, 395 – 412.

Allingham, M.G and A. Sandmo (1972). Income tax evasion: A theoretical analysis, Journal of Public Economics 1 (3 – 4), 323 – 338.

Johansen, L. (1967). Offentlig Økonomikk, 2. opplag. Universitetsforlaget, Oslo.

Sandmo, A. (1974). A note on the structure of optimal taxation, The American Economic Review 64 (4), 701 – 706.

Sandmo, A. (1974). Investments incentives and the corporate income tax, The Journal of Political Economy 82 (2), 287 – 302.

Sandmo, A. (1975). Optimal taxation in the presence of externalities, The Swedish Journal of Economics 77 (1), 86 – 98.

Sandmo, A. (1976). Optimal taxation: An introduction to the literature, Journal of Public Economics 6 (1 – 2), 37 – 54.

Dixit, A. og A. Sandmo (1977). Some simplified formulae for optimal income taxation, The Scandinavian Journal of Economics 79 (4), 417 – 423.

Sandmo A. (1979). A note on the neutrality of the cash flow corporation tax, Economics Letters 4 (2), 173 – 176.

Atkinson, A.B. og A. Sandmo (1980). Welfare implications of the taxation of savings, The Economic Journal 90, 529 – 549.

Sandmo, A. (1981). Income tax evasion, labour supply, and the equity – efficiency tradeoff, Journal of Public Economics 16 (3), 265 – 288.

Sandmo, A. (1987). A reinterpretation of elasticity formulae in optimum tax theory, Economica 54, 89 – 96.

Sandmo A. (1989). Differential taxation and the encouragement of risk-taking, Economics Letters 31, 55 – 59.

Sandmo A. (1991). Economists and the welfare state, European Economic Review 35, 213 – 239.

NOU 1997: 27. Nytte-kostnadsanalyser, Finansdepartementet.

Sandmo, A. (1998). Redistribution and the marginal cost of public funds, Journal of Public Economics 70 (3), 365 – 382.

Sandmo, A. (2005). The theory of tax evasion: A retrospective view, National Tax Journal 58 (4), 643 – 663.

Persson, M. og A. Sandmo (2005). Taxation and tournaments, Journal of Public Economic Theory 7 (4), 543 – 559.

Sandmo, A. (2012). An evasive topic: theorizing about the hidden economy, International Tax and Public Finance 19 (1), 5 – 24.

NOU 2012:16. Samfunnsøkonomiske analyser, Finansdepartementet.