Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 1 2013Tilbake til artikkeloversikt

Økonomisk teori og metode etter murens fall

KALLE MOENEProfessor, ESOP, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Muren har endelig falt, også den som tidligere skilte økonomisk teori og metode fra andre samfunnsfag. Det skjedde en gang på 1990 tallet. Nå er det mainstream å være off-mainstream. Flere og flere frigjør seg fra forestillingen om det rasjonelle mennesket som lever sitt liv i klarerte markeder.

Problemet er likevel at folk utenfor økonomenes rekker misforstår. De tror det nye er uten røtter i det gamle. De tror at murens fall innebærer både at Adam Smith kan pensjoneres for godt, og at den harde obskuritanismen er en saga blott. De kan ha noe rett i at kontakten med statsvitenskap, psykologi og til og med sosiologi kan bli lettere. Men de kan ikke ha rett i at de nye tonene kommer fra et fag som har vært preget av dogmatiske oppfatninger helt fra starten av.

Agnar Sandmo vet bedre. Han har da også skrevet en god bok om utviklingen av økonomisk teori og metode – fra Adam Smiths tilnærminger på midten av 1700-tallet til akseptert økonomisk teori og metode på 1970 – 80 tallet. Han har forklart forhistorien til dagens økonomiske teorier og særlig hvordan tidligere tiders fremtredende økonomer har strevd med å forstå sammenhengene.

Nå har hans Samfunnsøkonomi – En Idehistorie fra 2006 kommet i en lett utvidet engelskspråklig utgave på Princeton University Press. Tittelen på den nye utgaven, Economics Evolving – a History of Economic Thought, er mer treffende enn tittelen på den norske utgaven.

Boken viser nettopp at økonomisk teori er i utvikling og det har den vært i 250 år minst. Men utviklingen er ikke rettlinjet. Nye ideer kommer og går. Gamle ideer dukker opp i ny drakt. I det interessante avslutningskapitlet, kapittel 18 i den norske og kapittel 19 i den engelske utgaven, summerer Sandmo opp noen langsiktige trender og nye perspektiver i faget. Men hans historie slutter før den nye moroen starter. I lys av murens fall i økonomisk teori og metode skal jeg derfor kommentere og supplere Sandmos synspunkter om imperialisme, tverrfaglighet og formalisme.

Jeg tar utgangspunkt i en nesten femti år gammel artikkel, Life among the Econ, der Axel Leijonhuvud harselerer med både økonomi og sosialantropologi. Han legger ordene i munnen på en antropolog som har oppsøkt økonene for å studere deres liv og skikker på et tidspunkt som må være like før Sandmos historie slutter. Hva så antropologen? Og hva ville han ha sett i dag dersom han igjen studerte livet blantøkonene?

I 1960 så han at de levde i et kastesamfunn. Øverst tronte matte-økonene, prestekasten, med sitt abstrakte matematiske språk fjernt fra livets realiteter. Nederst sto the devlops, opptatt av utviklingsproblemene i fattige land, noe økonene bare beskjeftiget seg med dersom de hadde mislyktes med alt annet. The devlops snakket dessuten med representanter for andre suspekte stammer som Polscis og Sociogs– statsvitere og sosiologer. Artikkelen til Leijonhuvud beskriver også en rekke andre forhold, morsomt og halvmorsomt, som det vil føre for langt å referere her.

Antropologen ville uten tvil sett noe helt annet dersom han i dag igjen hadde oppsøkt de akademiske økonomene. Han ville se en rekke dramatiske rollebytter og endringer i teori og metode. Men midt opp i alle omveltningene ville han gjenkjenne det stabile -Adam Smiths sentrale posisjon i faget.

Antropologen vår ville raskt se at livet blant de akademiske økonomene er snudd opp ned. Utviklingsøkonomene har kommet seg opp og fram, og deres problemstillinger står nå helt sentralt i faget. Han ville gitt Sandmo rett i hvordan utviklingsøkonomi vokste fram som et nytt forskningsfelt i etterkrigstiden, og hvordan planøkonomiske tilnærminger etter hvert måtte vike plassen for inngående studier av institusjoner og incitamenter.

En klarere revitalisering av Adam Smiths perspektiv kan en vanskelig tenke seg. Nå er det noen som kanskje tror at Wealth of Nations først og fremst dreier seg om priser og markeder. De bør lese både Adam Smith selv, og Sandmos framstilling av ham. Som Haavelmo sa i 1954, ‘‘The title An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations would not have been chosen by one who thought that the price mechanism in a short-run commodity market was the essence of economics.’‘

Problemstillingen i utviklingsøkonomi er fortsatt dominert av Adam Smiths spørsmål om hvorfor noen land er rike og andre fattige. Når en først begynner å lure på det, som den nyfrelste utviklingsøkonomen Robert Lucas sa en gang, er det vanskelig å tenke på noe annet.

Tenkningen har åpenbart båret frukter. I motsetning til tidligere publiserer utviklingsøkonomene nå sin forskning i ledende generelle tidsskrifter, som om de var vanlige dannede folk. Flere av innovasjonene i økonomisk teori har da også kommet innenfor utviklingsøkonomi. Dersom Sandmos teorihistorie hadde strukket seg lenger mot dagens situasjon, måtte den beskrive hvordan ‘principal agent’ modeller for eksempel, har sitt utspring i forståelsen av ‘share cropping’ i utviklingsland. Likedan ville historien måtte framheve hvordan problemstillinger knyttet til organiseringen av jordbruk i fattige land også har inspirert nyere kontraktteori som kombinerer hensynet til forsikring og incitamenter.

Anne Kruegers versjon av rent seeking måtte også knyttes til tidligere modeller i utviklingsøkonomi. På 1970-tallet drøftet hun problemene med å få til en effektiv importra-sjonering. I den mest kjente modellen hennes stiller importørene seg i kø for å få importlisens til gevinsten av lisensen multiplisert med sannsynligheten for å få den blir lik det en kan tjene på annen økonomisk aktivitet. Men dette er ikke noe annet, mener jeg, enn Harris-Todaros migrasjons-modell. Som kjent øker migrasjonen i disse modellene til den høye lønna i byen multiplisert med sannsynligheten for å få jobb er lik arbeidsinntekten i jordbruket.

Slik kan vi fortsette. Nye modeller for alt fra råvareprisstabilisering til korrupsjon – for ikke å snakke om modellene for krig og fred – har først sett dagens lys i utviklingsøkonomi. Vår antropolog ville derfor entusiastisk meldt at de som tidligere var utstøtt i det akademiske kastesystemet, nå har blitt ledende med frontfigurer som Amartya Sen og Joseph Stiglitz.

Den typen økonomer som hadde høyest status på 1960 – 70 tallet, har derimot blitt offer for sin egen suksess. Ingen kaller seg lenger matematiske økonomer. Det er ikke fordi matematikk er gått av moten, men snarere fordi alle, ikke bare yppersteprestene, benytter de samme matematiske og statistiske metodene som nå er bedre tilpasset de problemene som drøftes. Det siste er viktig.

Sandmo drøfter hvordan økonomi i et lengre tidsperspektiv har blitt gjenstand for økende formalisering og han reiser spørsmålet om denne utviklingen representerer et framskritt. Svaret kommer på balansert Sandmo vis.

I tillegg er det viktig å merke seg at den økende formaliseringen ikke bare er en monoton trend. I dag benytter økonomifaget mer av en ernæringsmessig lav-fett-meny i de matematiske formaliseringene. Poenget er å få fram det essensielle, snarere enn det matematisk generelle. Etter min vurdering er dette et stort framskritt som i realiteten fjerner flere av innvendingene mot matematikk i samfunnsfagene.

En annen vesentlig endring fra 1970-tallet til i dag er at ikke bare utviklingsøkonomer, men i økende grad nesten alle typer økonomer, snakker med andre samfunnsvitere og publiserer i deres tidsskrifter (særlig i de statsvitenskapelige). I de siste tjue årene har psykologi på godt og ondt blitt den nye økonommoten.

Den positive siden er at økonomer nå forstår bedre at vanlige folk kan ha sosiale preferanser som ikke bare vektlegger egne materielle interesser, men også inkorporerer rettferdighetsoppfatninger, samfunnsnormer og ofte andres interesser og adferd.

Med et slikt utgangspunkt blir valg av institusjoner i samfunnet viktigere og deres rolle lettere å forstå. Når arbeidstakere bryr seg både om egen inntekt og om økonomisk ulikhet, blir spørsmålet om lokale versus sentrale lønnsoppgjør ikke bare et spørsmål om effektivitet og egen lønn. Det blir også et spørsmål om hvilken ordning som best tar hensyn til folks ønsker om en rimelig lønnsfordeling.

Økonompsykologene opererer ikke bare i utkanten av faget. De har også trengt seg inn i kjernen av finans. Noen av de mest ledende kommer fra det ellers så økonomkonservative University of Chicago. De studerer blant annet hvordan finansielle aktører overreagerer på ny markedsi nformasjon, hvorfor spekulanter er mindre villige til å selge aksjer de har tapt på enn aksjer de har tjent på, og hvorfor de finansielle markedene kort sagt ikke fungerer så perfekt som de gamle lærebøkene ville ha det til.

Mer generelt kan en kanskje si at økonomisk teori tidligere la mye vekt på å forstå idealiserte forhold med perfekt markedskonkurranse mellom aktører med ubegrenset egeninteresse, ubegrenset informasjon og ubegrenset rasjonalitet. I dag studerer faget også mer virkelighetsnære forhold. Utviklingen har gått via begrenset konkurranse og begrenset informasjon til begrenset rasjonalitet og begrenset selvkontroll.

Selvkontrollproblemer kan innebære at folk søker umiddelbar tilfredsstillelse og utsetter det ubehagelige. Slike holdninger har betydning for folks sparing, for bruken av dyre kredittkort og for hvor likvid de holder formuen sin. For eksempel ville det være uklokt å reformere pensjonssystemet uten å ta hensyn til denne typen viljessvakhet.

Mange tror at psykologi i økonomisk teori representerer noe helt nytt. I virkeligheten er det snakk om the decline and rise of psychology in economics som George Loewenstein sier.

Et eksempel er fra den marginalistiske revolusjonen. Godt over hundre år tilbake var ledende økonomer som Senior, Jevons og Bøhm-Bawerk sterkt opptatt psykologiske perspektiver særlig i diskusjonen av intertemporale beslutninger. Disse perspektivene ble ofret for å få til et analytisk opplegg som fungerte. Problemet deres var kanskje at det var for mange andre ting som måtte klargjøres først, som for eksempel selve nyttebegrepet.

Enda mer slående er det psykologiske perspektivet hos Adam Smith. Han får som kjent skylden for forestillingen om rasjonelle markedsaktører, drevet av snevre egeninteresser, blinde for sosiale konsekvenser. ‘Moral Sentiments1, som Smith skrev 17 år før ‘Wealth of Nations’, viser med all tydelighet at han tenkte og analyserte på en helt annen måte.

Faktisk er Adam Smith en forløper for moderne adferds-økonomi. I hans analyse er folk ikke bare drevet av egoisme, men også av moralske overveielser, av hensynet til hva som er rettferdig. Aktørene har varierende sosiale sympatier og er utsatt for psykologiske impulser.

I ‘Moral Sentiments argumenterer Smith for at adferden er bestemt av kampen mellom det han kaller lidenskaper og den upartiske observatør. Lidenskapene påvirker adferden direkte, men vi prøver å kontrollere lidenskapene ved å se egne handlinger gjennom øynene til en idealisert upartisk observatør som kikker oss over skulderen. Mens den upartiske observatør har et langsiktig perspektiv, er lidenskapene mer kortsiktige og umiddelbare. I sinnene våre er det derfor konflikter mellom planleggeren og utøveren, mellom kravet til umiddelbar tilfredsstillelse og hensynet til langsiktige kostnader.

Økonompsykologene ville trolig si at det automatiske systemet i hjernen ikke samarbeider så godt med det reflekterende systemet. Noen ganger vinner planleggeren, men ikke alltid. Når han taper, blir det kjøpefest, store lån, inkonsistent adferd og dagen derpå. Keynes kalte det animal spirits.

Adam Smith forklarer også hvordan økonomiske aktører satser mer på å unngå et tap enn på å skaffe seg en tilsvarende gevinst. I dag sier vi at de har tapsaversjon. Denne aversjonen betyr for eksempel at investorer som har tapt et betydelig beløp, er villig til å ta store sjanser for å bøte på tapet, noe som selvsagt kan gjøre ondt verre. Stilt overfor usikre gevinster, derimot, ville de samme aktørene vist en mer forsiktig risikoadferd.

Tapsaversjon kan innebære at en lokal krise blir verre av at investorene forsøker å gjøre godt igjen det de har tapt så langt. Smith forklarer videre hvordan tapsaversjon innebærer at vi reagerer sterkere når noe vi eier blir tatt fra oss enn når mulighetene for å oppnå noe blir borte. I lys av slike mekanismer kan vi kanskje forstå bedre hvorfor protestene mot eiendomsskatt og formuesskatt er så mye kraftigere enn protestene mot skatt på den løpende arbeidsinntekten.

Ut fra tradisjonelle egeninteresser skulle bare skattebeløpet som den enkelte påføres, og ikke selve skatteformen, ha betydning for protesten.

I Moral Sentiments er Adam Smith også opptatt av utstilt forbruk som drivkraft. Forfengelighet i forbruket er et fenomen som normalt assosieres med Thorstein Veblen. Men igjen var Smith først ute. Det er viktig, sier han, at forbedringer i materiell levestandard blir observert av andre, anerkjent og sett opp til. Det de rike søker gjør dem ikke spesielt lykkelige på sikt, fremholder han. Dagens såkalte lykkeforskning viser noe lignende: Empirisk er det en overraskende svak sammenheng mellom rikdom og rapportert lykke.

Smith stopper ikke her. Han understreker hvordan mye av markedsøkonomiens ekspansjon er drevet frem av den falske forestillingen om at stor rikdom skaper stor lykke. Det er som om de rike er ledet av en usynlig hånd: Ved å opparbeide seg goder og status bidrar de indirekte til å forbedre leveforholdene for de fattige.

Endelig er Smith opptatt av sympati for andre. Den reelle sympatien som vi viser overfor dem som har vært mindre heldige enn oss, er viktigst, sier han. Men han peker også på at vi lett sympatiserer med de rike og mektige. Denne moralske feilen, som han kaller det, bidrar til økt sam-funnsstabilitet på godt og ondt. Folk aksepterer hierarkier og de rikes makt over andre.

I sum er Adam Smiths aktører uten tvil sammensatte sosiale vesener. De er impulsive, men prøver å tøyle impulsene gjennom den upartiske observatør. De kjemper mot sin viljesvakhet; de har skiftende sympatier med andre; de ønsker økt materiell levestandard over et nødvendig minstenivå kanskje først og fremst fordi det gir dem økt status og beundring. Etter murens fall er det kanskje slike aktører som nå gjør sitt inntog i økonomiske modeller.

Moral Sentiments er etter min vurdering like viktig som Wealth of Nations. Sandmo legger naturlig nok størst vekt på Wealth of Nations sin diskusjon av Smith. Men det er befriende at han samtidig avviser at det er en konflikt i synet på økonomisk adferd i de to bøkene.

Nå kan vi selvsagt lure på om vår antropologiske venn hadde fått med seg alt dette etter det siste besøket hos de akademiske økonomene. Men han hadde i alle fall fått med seg et annet slående trekk. På 1960 – 70 tallet var makroøkonomene og mikroøkonomene to adskilte grupper som for eksempel satt i to adskilte bygninger ved Universitet i København. De er fortsatt adskilte grupper, men det slående er at de nå har byttet økonomisk grunnmodell.

Dette har jeg tidligere prøvd å gjøre levende ved å vise til egne erfaringer fra studietiden. For unge radikale studenter på 1970-tallet (det var mange av dem) framsto mikro som kjedelig, rutinemessig og kanskje litt rosemalende. Det var glatte substitusjonsmuligheter, enkle preferanser og småborgerlig nyttemaksimering. Det var balanse i alle markeder, priser som fikset alt og ingen gikk sultne til sengs – i modellen. Verden var statisk, konkurransen perfekt og støvet hadde alltid lagt seg før økonomene kom. Var dette noe for en heterogen verden med korrupsjon, kriser og kriger?

Makro derimot var spennende. Der var det all slags restriksjoner, faste koeffisienter og kumulative effekter. Det var psykologiske tendenser, forventinger og aspirasjoner. Det var arbeidsløshet, kredittrasjonering og hungersnød. Kriser i økonomien og kriser i politikken. Det var irrasjonelt og herlig.

Verden var i stor endring. Multiplikatorer og akseleratorer hvor du enn vendte deg. Ingen visste helt hvorfor det var sånn. Men sånn var det og sånn måtte det også være.

Nå har mikro og makro byttet grunnmodell. Mikro har tatt over alle restriksjonene, de kompliserte preferansene, krisene, ubalansene, psykologien, mens makro studerer koordineringsproblemer i en perfekt økonomi med en super-rasjonell representativ aktør.

Det fantes forsøk på bygge bro mellom mikro og makro. Noen av dem stammet fra den sosiale bevegelsen som burde hett Fastprisluddistene. Jeg var litt innom selv så jeg vet hva jeg snakker om. I denne bevegelsen var alt lov -bortsett fra å endre prisene.

Kvantumsrestriksjoner og regimer hoppet og spratt, men prisene var heldigvis trygge og faste. Men selv om modellene hadde trekk som var rare, var det noe å lære av dem. De fikk fram det makroøkonomiske grunnlaget for mikroøkonomisk adferd. En kunne kanskje si at aktørene gjorde bevisste rasjonelle valg, men ikke under vilkår, eller økonomiske ulikevekter, de sjøl hadde valgt.

En antropolog som sammenligner økonomenes liv og skikker på 1960-tallet og i dag ville, kort sagt, først og fremst se at mikroøkonomene og makroøkonomene har byttet økonomisk modell. Han ville også se at de utstøtte utviklingsø-konomene på 1960-tallet nå er tatt inn i varmen, mens de som sto øverst på statusstigen på 1960-tallet, nå er skjøvet nedover og ut. Han ville se at det som Sandmo helt riktig kaller faglig imperialisme på 1960 – 70 tallet, nå utgjør normen blant moderne økonomer, som for alvor har begynt å lære av andre fag. Antropologen ville konkludert med at murens fall i økonomisk analyse har hatt stor betydning -men alt er ikke nytt. Viktige trekk ved dagens heterogene økonomiske teori representerer en tilbakevending til måter fremtredende økonomer allerede har prøvd seg på for 100 til 250 år siden. Den store helten, Adam Smith, er minst like viktig nå som før – akkurat slik Sandmo selv plasserer ham i boken sin.